PROVOSERT: – Hvorfor tenker jeg på HF-gutten nå? skriver Jo Marvik etter å ha lest Arvid Folke Järnberts essay om å ta fire bachelorer på fire år.
PROVOSERT: – Hvorfor tenker jeg på HF-gutten nå? skriver Jo Marvik etter å ha lest Arvid Folke Järnberts essay om å ta fire bachelorer på fire år.

Et elitistisk oppmerksomhetsskrik

Det sier vel mye om vår konkurransepregede «flinkistid» når et studentopprør i dag, ifølge Arvid Folke Järnbert, er å fullføre fire bachelorer på en tredjedel av tiden enn hva som er malen.

I essayet «Hvordan ta fire bachelorer på fire år» skriver Arvid Folke Järnbert om sitt isolerte studieløp. Interessant var det å følge hans studenttilværelse i fjellheimen, som dessverre endte, forståelig nok og trolig som et resultat av overdreven isolasjon, til en tilbakevendelse til storbylivet. Nå ser vi Järnbert isolere seg selv igjen, men denne gang i lesesalen og på Georg Sverdrups «bomberom» hvor det ikke eksisterer mobildekning. Det som slo meg idet jeg leste essayet var hvordan han i alle dager fikk fritid til å skrive og publisere i Universitas, i sin ellers søvndepriverte studietilværelse. Var det frustrasjonen på en fredags kveld som han måtte få utløp for, eller var det kanskje motsatt, at hans valg om 210 studiepoeng var et resultat av et ønske om å veive litt med armene i studentavisen?

Fikk du med deg Arvid Folke Järnberts essay? Jeg tar fire bachelorer på fire år

Det sier vel mye om vår konkurransepregede «flinkistid» når et studentopprør i dag, ifølge Järnbert, er å fullføre fire bachelorer på en tredjedel av tiden enn hva som er malen (hvorfor tenker jeg på HF-gutten nå?). For blir vi ikke allerede konstant satt opp mot hverandre allerede fra barneskole, og målt opp mot de flinkeste elevene og studentene? Ekstremiserer ikke Järnbert bare dagens flinkisideal? Det blir som å gjøre opprør mot hipsterstil med å ha en mye større snurrebart enn alle andre og tatovere instagramkontoen i panna.

Likevel, hevder Jarnbert, at det er rotet i vårs tid holdning om at studietiden nødvendigvis skal være rettet mot en aktuell jobb og karriere, han opponerer mot. Han hevder dermed at det er hans egeninteresse og nysgjerrighet, og ikke av praktisk nytteverdi, han b.la går for «karrierevage» fag som samfunnsøkonomi og statsvitenskap (en fin Stoltenbergkombo i mine ører). Implisitt vil det dermed være umulig å få utløp for sin genuine nysgjerrighet med mindre man får dem nedskrevet på et endelig vitnemål. Det blir litt som å gi fingen til alle som leser og skriver poesi, utdyper seg i obskure mytologier eller filosofiske retninger på fritiden, og si «picture or it didn’t happened».

For et år siden flyttet Arvid Folke Järnbert ut i ødemarken: Jeg lærer best i ensomhet

...Men etter fem måneder fikk han nok: Jeg er lei av å råtne bort i en fjellhytte

Personlig deler jeg forakten for «uptight» karrierestudenter som uhemmet skryter over sin Londonutdannelse og jobben deres i UDI. Det er derfor det er så trist at essayet feiler på å rette sitt opprør mot nettopp dette elementet, og i stedet blir om til et elitistisk oppmerksomhetsskrik fra bomberommet i Georg Sverdrups hus.

Personlig tar jeg kun 30 studiepoeng i år, har så vidt klart å hente noe jobb på siden, har ingen verv, få karrieretanker, og sliter enda med å komme meg igjennom Brødrene Karamazov. Nei, i disse dager virker det som det mest uvanlige og opprørske hen kan gjøre nettopp er å være middelmådig.