Foto: Illustrasjonsbilde/Wikimedia commons
Foto: Illustrasjonsbilde/Wikimedia commons

Kvinner + forskning = usant

Mindretallet av kvinner i forskningsstillinger er sjokkerende – nå er det på tide at arbeidsgivere endrer holdningene sine mot kvinner.

Alex er ferdig med studiene sine og har søkt på drømmejobben. Alex får svar på søknaden sin og er positivt overrasket over hvor gira arbeidsgiver virker. Alex oppfyller alle kravene, og virker som en av de beste kandidatene for jobben. Arbeidsgiver inviterer Alex til en samtale på kontoret hans. Men da Alex kommer inn på kontoret så forsvinner fort smilet til arbeidsgiver. Alex er nemlig en kvinne, og dermed ikke lenger en verdig kandidat for stillingen. Hun får ikke jobben.

Frykter for fremtiden min

Som student på en naturvitenskapelig linje, så er jeg redd for min, og mine venninners, fremtid. Jeg syns det er skummelt å tenke på at uansett hvor hardt jeg jobber, så kan det hende jeg aldri når dit jeg vil. Dette er selvfølgelig en realitet for alle, uansett kjønn. Ikke alle er alltid like heldige, og noen ganger tar man noen feil valg, kanskje stryker i et fag, underveis som gjør at man ikke når opp til drømmejobben allikevel. Det kan skje hvem som helst. Men å hindre noen en stilling på grunn av kjønnet deres er bare feil, og rett og slett gammeldags. Kanskje er det noen av mine venninner som utvikler medisinen som forhindrer Alzheimers? Neglisjering av kvinnelige forskere er neglisjering av forskning. Det å vite at kjønnet mitt kan hindre meg i å nå toppen føles blodig urettferdig.

Jeg vil at det eneste hinderet mitt skal være meg selv.

Norske universiteter kommer dårlig ut

Historien om Alex er ikke oppdiktet, men er heller en av mange historier som må bli hørt. Etter et kjapt søk over forskningsprosjektene i biologi til noen av Norges største universiteter, så er det noe som skurrer. Det er en ekstremt stor overvekt av menn. På nesten alle prosjektene er det kun én eller et par kvinner som er representert. I noen ytterst få prosjekter fant jeg en røff 50-50 fordeling. Jeg fant derimot ganske mange prosjekter hvor det kun var menn som var representert. Denne forskjellen er sjokkerende, men også mystisk og uforståelig. En statistikk publisert av Akademiet for yngre forskere viser at det er kvinnelig flertall i posisjonene student og stipendiat på studier som leder til forskning. Men etter post doc så er det noe som skjer. Da får vi en betydelig økning i menn, og posisjonene som innsteg og professor består av 70-80 % menn.

Hanna vs. Hans

I 2003 var det to forskere, Frank Flynn og Cameron Anderson, som utførte en eksperimentell studie på amerikanske business-studenter. Flynn og Anderson delte klassen opp i to like store, likt representerte grupper, og presenterte en case som fortalte historien om en suksessfull entreprenør. Den samme studien ble utført på norske studenter. Den ene halvdelen av klassen fikk høre historien om entreprenøren Hanna, mens den andre halvdelen fikk høre historien om entreprenøren Hans. Historiene var helt like, kun entreprenørens kjønn var forskjellige for de to klassene.

Resultatet var at studentene likte Hanna mindre enn Hans. De mente Hanna var mer egoistisk og en dårligere leder enn Hans, til tross for at den eneste forskjellen i historiene var navnet. Hans derimot var en kjernekar de gjerne ville jobbe for eller med, og ta en øl med etter jobb. Det var det samme som ble observert i den opprinnelige studien hos de amerikanske business-studentene. Det som også ble oppdaget i denne studien var at disse holdningene som oftest kom fra mennene i gruppene. Kvinnene vurderte Hans og Hanna likt, mens mennene var langt mer negative til Hanna. Mest sannsynlig er dette holdninger de selv ikke er klar over, og det gjør det desto mer viktig å behandle dette som et akutt problem.

Det lønner seg å være mann

The University of Arizona publiserte i 2009 en studie hvor de hadde sammenliknet referansebrev som var skrevet for menn og kvinner av veiledere. Og resultatene var overraskende. For kvinner var det syv ganger mer sannsynlig at referansebrevet inneholdt noe om deres personlige liv, noe som er helt irrelevant i en slik søknad. Det var også større sannsynlighet for at brevene til kvinnene inneholdt noen form for tvil om hvordan hun ville greie jobben, og 50 % mer sannsynlig at tidligere arbeid ble beskrevet som innsats fremfor en ferdighet. Referansebrevene for menn var fire ganger mer sannsynlige å inneholde informasjon om publikasjoner, og var 16 % lengre enn brevene til kvinnene. Når arbeidsgiver mottar referansebrevene vil det brevet som inneholder irrelevant informasjon, slik som at vedkommende har barn, fremfor informasjon om publikasjoner, falle til bunnen av listen. Hvis da flertallet av kvinner har slike referansebrev så resulterer det i at kvinner ikke vil greie å få disse stillingene. Og dermed faller de av før de når dit de vil.

Om det er et bevisst valg veiledere gjør, er ikke godt å si. Men det som er helt sikkert er at dette må gjøres noe med. Når kvinner blir beskrevet som «omsorgsfull, med to flotte barn og egnet til å utføre jobben», fremfor «en ressurssterk forsker, med tidligere åtte publikasjoner og er den beste for denne jobben», så er det noen holdninger som trengs å endres på.

Året er 2017

Samfunnet vårt og arbeidsmarkedet er stadig i endring. Det er vanskelig å se for seg hvordan noe som helst ser ut om fem eller ti år. Men noe som er sikkert er at vi ikke lenger kan akseptere at kvinner undertrykkes i forskerverdenen. Det er på tide at Alex får jobben hvis hun er den beste kandidaten. Vi vet aldri hvem det er som oppdager den nye penicillin-kuren, derfor er det viktig å ikke utelukke noen.