Beryktet: Softismaskinen på NSOs landsmøte har de siste årene blitt beryktet.
Beryktet: Softismaskinen på NSOs landsmøte har de siste årene blitt beryktet.

Tafatthet og softis i Tønsberg

Seks studentpolitikere tar et knallhardt oppgjør med Norsk studentorganisasjon.

Vi betaler medlemskontingent til Norsk studentorganisasjon. Det gjør sannsynligvis du også. Visste du det? Denne helgen hadde NSO landsmøte i Tønsberg og studenter fra hele Norge var samlet på et flott konferansehotell kjent for gratis softis. Vi spiste dessert til frokost, lunsj og middag, feiret i kjole, dress og bunad, og skålte for oss selv. Men ingen skålte for studentene som betalte for oss.

NSO er en viktig politisk aktør, og har sannsynligvis ført til at det er bedre og lettere å være student i Norge, og de fortjener all honnør for det. Det er allikevel viktig for en medlems- og interesseorganisasjon at de har et realistisk forhold til hvem de faktisk er, hvem de jobber for og hvordan. Vi er redd NSO er på vei til å bli en selvopptatt organisasjon som er mer opptatt av dens egne tillitsvalgte og å bevare den tunggrodde organisasjonsstrukturen, enn av studentene den er laget for å representere.

Fikk du med deg? Dette er studentpolitikken – og her er prislappen!

Halvannen million kostet det da 300 mennesker i Tønsberg skulle gjøre totalt ukontroversielle ting, som å mene at studenter med psykiske helseplager skal kunne ta utdanning, eller gjøre språklige endringer i politiske dokumenter. Diskusjonene på landsmøtet reduseres til teknikaliteter. At organisasjonens ringrever til stadighet måtte på talerstolen for å forklare hva debatten «egentlig» handlet om står friskt i minne. Likevel ble debatten om handlingsplanen, som beskriver hva NSO faktisk skal gjøre det neste året, en opphetet diskusjon om hvorvidt det skulle være en beskrivende brødtekst foran kulepunktene i dokumentet. Stammespråket er tydeligvis vanskelig å lære.

Alle undertegnede er politiske nørder med lang og kort erfaring fra forskjellige organisasjoner, og da vi endelig dro hjem fra Tønsberg på søndag, var det med en følelse av tafatthet og mismot. Sjelden har vi opplevd at en organisasjon i så liten grad verken evner å diskutere de overordnede politiske eller organisatoriske linjene, eller oppfordrer til den sunne uenigheten som driver verden fremover. Det er ikke ofte en opplever så mye jubel, men føler så lite engasjement.

NSO er på mange måter studentenes fagforening. Problemet er at ingen studenter melder seg inn, ingen studenter kan melde seg ut og ingen studenter vet hvem de er. Er du student, blir du tvunget til å betale for representasjon du ikke har bedt om. Det er grunnleggende feil og gjør at NSO ikke trenger å skape politikk som folk flest faktisk vil støtte opp under. Selv om politisk lobbyarbeid er viktig for gjennomslag, er legitimitet blant de 230 000 studentene som frivillig eller ufrivillig er medlemmer vel så viktig.

Hvordan hadde NSO sett ut om medlemskap hadde kostet 100 kroner, og man måtte overbevise hvert eneste medlem om å melde seg inn? Det ville vært krise for dagens NSO. Heldigvis mener få, heller ikke vi, at individuelt medlemskap er en god idé. Men organisasjonen burde jobbe like hardt som for studentenes støtte, som for studentenes penger. NSO burde ha en enorm ydmykhet overfor studentene og skattebetalere som finansierer organisasjonen med nesten 20 millioner kroner i året.

Studenter har skapt revolusjoner, satt agendaen i samfunnsdebatten, de har stått på barrikadene og sørget for at de blir hørt. Mange savner den samfunnsengasjerte studenten, og lurer på hvor de har blitt av. Svaret er enkelt. År etter år har organisasjonen profesjonalisert seg, bit for bit. Og gradvis har de som gikk i gatene med fakler, skilt og bannere, blitt erstattet av aspirerende saksbehandlere og politiske rådgivere. De engasjerte folkene samfunnet trenger har organisert seg i hjel og druknet i milelange sakspapirer bare noen få bryr seg om.

De eneste som overlever drukningen er de som lever og ånder for sakspapirer, og derfor blir organisasjonen som den er – det er ikke rom for den utålmodige aktivisten lenger, eller dem som ikke kjenner seg inspirert av dokumenttitler som «Plattform for organisering og dimensjonering av høyere utdanning», et av de politiske dokumentene vi behandlet i helgen.

Til alle som er aktive i NSO, vi er imponert over engasjementet deres. Dere legger ned en betydelig innsats på vegne av oss og våre medstudenter, en innsats dere burde få ros for hver eneste dag. Flere av dere er våre gode venner, og vi vet at engasjementet er reelt. Men NSO må være for alle, også dem som ikke flyter når saksdokumentene fosser inn i rommet.

Arbeidet med å mobilisere mot skolepenger var en god start på å bygge fremtidens NSO. Neste landsmøte, i mellomvalgåret 2018, er den riktige arenaen for det. Vi savner en organisasjon som vet hvordan man organiserer en demonstrasjon. En organisasjon som tør å tenke kreativt. En organisasjon som tør å bli rasende forbanna når studenter diskrimineres. En organisasjon som ofrer finkjolen og dressen for studenters velferd og rettigheter. Og om ikke NSO tar den jobben, håper vi at noen andre kan ta den i fremtiden.

Flere spennende saker fra NSOs landsmøte:

NSO-medlem trekker seg etter landsmøtet: – Altfor mange stemmer etter geografi

Kommentar: Distrikts-Norge strikes back

Nyvalgt NSO-leder om seieren: – Skal feires med brask og bram!