Platon og pungen

Vår tids pinligste feilslutning: «Jeg har penis, ergo angår ikke kjønnsbevissthet meg», skriver Margrethe Voll Storaas.

Til deg som på en dag som denne tenker at du ikke bryr deg om kjønn: Kan det tenkes at nettopp ditt eget kjønn påvirker hva du bryr deg om? Dette er nemlig sant for samtlige filosof-mastodonter som hylles i dag. Platon, Aristoteles, Hume, Kant, Locke, Descartes (osv.) – Alle dem vi hører og leser om mest er selvlysende plakatbærere for nettopp hvor påvirket menneskesinnet er av sitt eget kjønn uten å vite det selv.

Likevel er en av våre mest tidløse ideer at filosofien er kjønnsløs. Dette gir ikke mening. En filosof kan tenke om kjønn, ja, men har også alltid et kjønn selv idet han tenker, lever i et samfunn der bestemte temaer stemples som feminint (følelser) og maskulint (rasjonalitet), og uten unntak – husk det – med en offentlighet som favoriserer «det mannlige». Alt dette berører i neste omgang dagens filosofiprofessorer og -studenter. Det å ikke filosofere, studere eller bry seg om kjønn eller «det kvinnelige» er herav et kjønnspreget valg, i går som i dag. Idéhistoriens pinligste feilslutning er «jeg har penis, ergo angår ikke kjønnsbevissthet meg». Så lull deg ut av logisk ugyldig vane- og ønsketenkning, for selve studiet av den frie Tanke er sannelig bundet av kjønn i alle ledd.

Inntil dette blir erkjent av våre fremste kunnskapsbærende institusjoner, vil samfunnet pisse i fortidens motvind. Derfor er det et samfunnsproblem at primærlitteraturen i filosofifaget også ved UiO er ribbet for kvinner. I stedet er Kjønn og Filosofi ett enkeltstående bacheloremne (under eminente professor Pettersen), stuet bort i skammekroken for «særinteresser». Dette på tross av at mennesker med livmor gang på gang gjennom idéhistorien (selvsagt) har bevist at de kan diskutere «det mannlige» (f.eks. rasjonalitet, moralfilosofi, metafysikk) ved bruk av «den mannlige» metoden (der man skriver upersonlig, journalistisk, objektivt), og ikke minst bli like anerkjent av sin samtid (inkludert menn). Men, de har også oppdaget hvordan den kognitivt primitive higen etter å bli assosiert med det «høyverdig» mannlige, har grunnlagt selve fagdisiplinen på selektiv tematikk og metodologi. For eksempel er da omsorgsetikk og nære relasjoner like essensielt å studere som enkeltmenneskets (mannens) bevissthet, og hvorfor kan bare rasjonalitet og ikke følelser inngå i en etisk riktig beslutning?

Vårt samfunns søken etter Sannhet og viten skal verken være kjønnet eller politisk styrt. Det er jeg helt enig i. Nettopp derfor er tiden overmoden for å fjerne kjønnet «mann» som sosialt konstruert og politisk motivert kriterium i den filosofiske kanon (pensum). Selve premissene for disiplinen må utredes i (fornuftens) lys av feministisk filosofi, fordi de oppsto utelukkende i en fortid med en uforsvarlig forståelse av alt som har med kjønn å gjøre. Når kjønn påviselig har med alt å gjøre, også vårt institusjonaliserte interessefelt, må vi aktivt arrestere vanetanken om den kjønnsløse Mannen, som i dag hindrer filosofifaget – og samfunnet for øvrig – sin evne til selvrefleksjon. Gratulerer med dagen.