Ole Brumm-logikk om sensurering

Hva vil rektorkandidat Hans Petter Graver egentlig pålegge oss å gjennomføre, spør kjemiprofessor Carl Henrik Görbitz.

«Gi oss automatisk begrunnelse!» krever leder av Studentparlamentet ved UiO, Hans Christian Paulsen, i forrige Universitas. Han henviser til at «studentene har ønsket seg automatisk begrunnelse i en evighet». Selvfølgelig har de det! Men det er gode grunner til at dette likevel ikke er innført.

Bakgrunn: Kampen for tilbakemeldingen

Under rektorvalgmøtet ved UiO 14. februar stilte jeg spørsmål til team Graver om nettopp begrunnelser ut fra min egen erfaring fra grunnemnet i kjemi, KJM1100. Vi hadde 240 kandidater oppe til eksamen høsten 2016, og mottok åtte forespørsler om begrunnelser. Hver tok meg ca. 30 minutter – det ville altså tatt 120 timer å skrive for alle! Slik aktivitet MÅ gå på bekostning av noe annet! Så hva? Fritid eller forskningstid er uaktuelt; så da gjenstår bare undervisningen. Man kan ikke, slik Paulsen synes å gjøre, si som Ole Brumm; «ja takk, begge deler». Det må gjøres valg: skal vi prioritere begrunnelser fremfor for eksempel gruppeundervisning? Referansen til Institutt for lærerutdanning (UV) og skoleforskning som «bevis» for at automatisk begrunnelse vil gi tidsbesparelse, er heller ikke allmenngyldig. Hvis Paulsen tror det, demonstrerer han en oppsiktsvekkende mangel på kunnskap om sensurarbeid – særlig innenfor realfag.

Et sentralt spørsmål er selvsagt hva man legger i «begrunnelse». I samme nummer av Universitas skriver team Graver i et eget innlegg: «Det eksisterer løsninger hvor man kan få tilbakemelding om egen prestasjon på ulike deler av eksamen». Hva disse «løsningene» innebærer forblir imidlertid uklart. I valgmøtet sa viserektorkandidat Jan Frich at man kunne dele ut delkarakterer. Jeg har til gode å treffe noen som oppfatter dette som «begrunnelse».

Mange ansatte med meg vil nok sette stor pris på en avklaring før rektorvalget: hva vil Graver egentlig pålegge oss å gjennomføre? For ordens skyld: Innføring av digital eksamen vil lette arbeidsflyten, men tekstene som skal skrives er de samme som før, så ingen må late som at det digitale fikser alt.

Kommentar: Hvem passer egentlig på sensor?

Det jeg ser for meg, er at faglærer i store bachelormener utarbeider, i tillegg til løsningsforslag, en generell begrunnelse i form av en sensurveiledning som redegjør for hvordan typiske feil vurderes. På denne måten vil studentene få innsikt i hvordan sensor tenker, bedre forstå sitt eget resultat og høste nyttige erfaringer. Ellers må tilbakemeldingenes utforming (i samråd med lærer) tilpasses faget, emnet og utviklingen av egnede datasystemer. Dette var team Stølen tydelig på, og virker på meg som den åpenbart beste løsningen for både studenter og ansatte.