Kunstnernes arbeidsmarked er ikke bærekraftig

Utøvende operasanger fra Statens Operahøgskole, Patrick Egersborg, kaster seg inn i musikkutdanningsdebatten.

De siste ukene har Universitas hatt flere innlegg som omhandler utdanning av kunstnere og dens verdi for en potensiell karriere. Som operasanger blir det naturlig for meg å ta utgangspunkt i klassisk musikkbransje når jeg etterspør en utdanning av kunstnere som forholder seg til det reelle arbeidsmarkedet.

Forholdet mellom det faktiske arbeidslivet og hvordan man utdannes burde få mye mer oppmerksomhet enn det gjør i dag. Er det proporsjonalt at man utdanner et økende antall klassiske sangere og musikere i alle store norske byer, når det er færre og færre faste arbeidsplasser som profesjonell musiker? Jo, profesjonelle orkestrene i byer utenfor Oslo har fått mer vind i seilene, og det er opprettet flere vokalensembler med faste stillinger. Men dette foregår samtidig som Forsvarets korps i distriktene trues med nedleggelse og Den Norske Opera & Ballett er i økonomisk krise. Når de faste stillingene i Norge er fylt må resten ut og prøve seg på et knallhardt internasjonalt marked med skyhøye krav. Disse må du i stor grad imøtekomme med kunnskap du opparbeider deg på egen hånd, med bachelor og master eller ei.

Det utdannes årlig musikere og utøvere som ikke har sjans til å oppnå en karriere som utøvende artister som følge av studiet. Dette er fagkreftene ved utdanningene fullt klar over. Hvordan kan dette være en bæredyktig situasjon for arbeidsmarkedet i de respektive feltene? Her må man skape et mer dynamisk rom for å tilpasse seg virkeligheten, ikke tviholde på rammer satt ned av Kunnskapsdepartementet hvor bevilgninger blir økt og senket i takt med antall uteksaminerte studiepoeng for å tilfredsstille byråkratene. Kunstneres omsetningsverdi kan ikke måles slik. I tillegg til det offentlige tilbudet har vi private skoler eid av investorer og spekulanter som gnir seg i hendene over profitten de vinner på å utdanne dusinvis av håpefulle unge til utøvende artister, helt uten ansvarsfølelse for arbeidsmarkedet og studentene.

Ikke alle trenger en formell utdanning for å bli en fantastisk kunstner eller utøver. Det er et viktig fundament for mange fagfelt, men det er i hovedsak slik at de som skal klare det klarer det uansett. Man kommer ikke inn på studiet man søker på? Da prøver man igjen. Her eller i utlandet. Eller man utdanner seg på egenhånd med privatlærer. Og har du viljen og det som skal til, prøver du å få det til uansett om de sier nei, både første og andre gang. Et nei er av og til nettopp det du trenger for å kjempe deg dit du skal være. Mange som burde få et nei får et tja, for så å gå gjennom en utdanning de får for tidlig eller ikke burde ta i utgangspunktet.