Inga Bostad og Aud Tønnessen: Ikke godt nok når bare menn er på valg som rektorer – i år igjen

Hvordan har det seg at vi i løpet av UiOs 206 år lange historie kun har hatt én kvinnelig rektor? spør Aud Tønnessen og Inga Bostad.

Heidi Bang har 1. februar i Universitas en betimelig og overbevisende kritikk av den manglende kjønnsbalansen i rektorkampen på UiO. Hun utfordrer flere av oss, og det fortjener et langt bedre svar enn det dette leserinnlegget er. For det eneste rette svaret på hennes diagnose ville vært at vi stilte. Det ville vært å ta utfordringen på alvor. Vi deler hennes klare diagnose. Denne valgkampen er et symptom på de enorme kjønnsskjevhetene som fortsatt finnes i akademia.

Bakgrunn: Kvinne – kjenn din plass

Vi har i dag et stort antall kvinner som både er professorkompetente og har ledererfaringer. Antall kvinnelige professorer ved Uio er i dag over 30 professor, det vil si ca. 250 kvinner totalt, og i tillegg kommer alle de som er professorer ved andre institusjoner.

Hvordan har det seg at vi i løpet av UiOs 206 år lange historie kun har hatt én kvinnelig rektor? Og hvorfor er det ikke fler enn studenter som Heidi Bang, som henger bjella på katten, når hun skriver «Siden talent er likt fordelt mellom kjønnene går vi glipp av utrolig dyktige kandidater med mangelen på kvinner». Dette er et kollektivt ansvar, et ansvar som hviler på hele universitetssamfunnet. Vi bør alle lete frem, oppfordre og engasjere oss i å få frem de dyktige kandidatene – både kvinner og menn. Og vi må ikke gi oss.

Man kan jo spørre om valgkomiteen har gjort jobben sin godt nok.

Nytt av året er at det er opprettet en valgkomité. Som det står i UiOs valgreglement skal denne komiteen «aktivt bidra til å identifisere og presentere gode interne/eksterne rektor- og prorektorkandidater.» Man kan jo spørre om valgkomiteen har gjort jobben sin godt nok. Riktig nok er mandatet noe svakt, men når ble «god» synonymt med «mann«? Og hva har komiteen gjort for å bidra til aktivt å identifisere (noe som jo ikke bare kan bety å sette navn på en liste) gode kvinnelige kandidater til rektorvervet? Hvor hardt har man gått inn for det? Det er ikke godt nok når bare menn er på valg som rektorer, i år igjen, særlig ikke når valgkomiteen har hatt så mange kvinner å velge mellom. Når ordningen med valgkomité evalueres, må et tydelig kjønnsanalytisk perspektiv med.

Nå skal ikke komiteen sitte med skyld alene. Saken er langt mer kompleks. Noen vil kanskje si at når det kommer til stykke er det den enkelte som har ansvar for å melde seg på. Men da har man ikke tatt den elementære innføringen i kjønnsmakt og akademia helt innover seg. Heidi Bang har gjort det og vet hva hun snakker om når hun peker på systemiske og kulturelle forhold som virker begrensende.

Og, ja, vi kjenner på at vi burde vært gode rollemodeller, også helt til topps. Vi kan ha ulike motiver for ikke å gjøre det, og nærliggende svar for mange er at de ikke vil, ikke vil utsette seg for det presset det innebærer, vil prioritere annerledes, vil forske og skrive og formidle og undervise, men da er også det et felles ansvar vi var; hvordan gjøre rektorjobben attraktiv nok for alle? Hvordan forme den slik at både kvinner og menn vil ta sin tørn? For det dette handler om, slik Bang viser, går ut over det individuelle. Det gjør jo ikke Bangs analyse og utfordring mindre påtrengende, tvert om.