Foto: Unni Irmelin Kvam/SiO
Foto: Unni Irmelin Kvam/SiO

Ukontroversiell kvinnekveld

Selv om kvinner og menn i dag har like rettigheter formelt sett, henger kulturen etter, skriver styreleder i SiO, Gabrielle Legrand Gjerdset.

Da jeg takket ja til å holde et innlegg på Studentparlamentets kvinnekveld forestilte jeg meg aldri at dét skulle treffe en nerve. Egne kvinnearrangementer er ikke akkurat kontroversielt. De finnes i alle partier, med unntak av FrP, store bedrifter som Telenor og McKinsey har egne programmer rettet mot kvinner, og likestillingsarbeid er en integrert del av de aller fleste seriøse foretak. Med andre ord: et veldig etablert og lite kontroversielt likestillingsverktøy som fungerer.

Selv om kvinner og menn i dag har like rettigheter formelt sett, henger kulturen etter. Vi oppdras annerledes og møter forskjellige forventninger og reaksjoner. Likestillingsarbeid handler om å snu på hundrevis av år med inngrodde kjønnsroller og samfunnsstrukturer. Det er fint at Grønn Liste har tatt av seg kjønnsbrillene. Men kjønn betyr likevel noe, enten vi vil eller ei. Det er «slett feministisk arbeid» å tro at man kan endre samfunnet med et pennestrøk.

Å definere seg bort fra problemet er i beste fall naivt, og det er et svakt verktøy i møte med begrensningene kvinner møter. Majoriteten av studenter definerer seg også som kvinner og menn, og lever i samfunn med tiltenkte roller til kjønnene.

Menn dominerer samtaler, møterom og lederposisjoner. I organisasjoner sitter ofte kvinner med praktiske og organisatoriske oppgaver, og menn med politiske. Skal man motvirke de (ofte ubevisste) holdningene trengs sterkere lut enn å ønske seg en annen virkelighet. Kvinnedag, kvinnenettverk, diskusjonsforeninger, kvinnekvelder – kall det hva du vil – har noe for seg. Det er frigjørende og bevisstgjørende arenaer som bidrar til at flere stemmer vil høres i studentparlamentet og i samfunnet. Ved å diskutere, oppmuntre, bygge og være gode allierte på tvers av politiske skillelinjer kan kvinner endre den begrensende kulturen raskere enn uten slike tiltak. Menn er vant til, og har alltid vært vant til, å høre sin egen stemme og overvurderer viktigheten av sine innspill. Da kan de unge kvinnene «ta seg sammen» så mye de bare vil, men realiteten er at det er mindre rom for stemmene deres.

Vi må heller ikke undervurdere rollen forbilder spiller. Kvinnelige rollemodeller har vært viktige for at jeg har stilt til valg og tatt plass. Når den hvite mannen dominerer (uansett hvor fri fra kjønnskategorien «mann» han måtte føle seg), bidrar ikke det til å utvikle et bredt spekter rollemodeller. Derfor oppfordrer jeg Studentparlamentet til å fortsette det gode mangfoldsarbeidet de har satt i gang, også utover kjønn.