Foto: Adrian Nielsen
Foto: Adrian Nielsen

Kvinnekvelden og dagen derpå

I et nytt debattinnlegg legger Margrethe Voll Storaas frem noen alternative tiltak til «kvinnekveld» på Blindern.

Som debattens løseste kruttkanon ønsker jeg å starte mitt svarinnlegg til Venstrealliansen og Hansens kritikk med et par avklaringer. Mitt første intervju i Universitas ble ingenting å skrive hjem om, tvert imot gjorde det meningsutvekslingen mer spisset og mindre konstruktiv enn den kunne blitt. Det er synd, da min intensjon aldri har vært å nedvurdere feminisme og likestillingsarbeids betydning, men å starte en debatt om hvilken feminisme vi trenger.

Her startet debatten: - Å klæsje kvinne på det hele er slett feministisk arbeid

Vi skaper derimot nettopp den debatten vi selv vil ha, og når jeg koster på meg å kalle velintenderte tiltak ved Studentparlamentet for noe krast som oppleves personlig, må jeg ta ansvar for det. Så dette beklager jeg.

For å bygge ned den unødige opplevelsen av antifeminisme derimot, som intervjuet til Universitas kan ha gitt grobunn for, er det viktig for meg å avklare at selv tenker jeg ikke på «mensenparty» som noe ekkelt. Faktisk. Personlig mener jeg at det ligger en samfunnsverdi i å snakke åpent og usjenert om både testikkelkreft og mensenkopper.

Og det er altså som privatperson jeg skriver. En med ambisjoner innenfor Grønn Liste, absolutt, men like fullt ene og alene som meg. Herfra kan vi kanskje løfte debatten til et dypdykk i feminisme for alle listene? For mensenparty eller ikke, om vi er villige til å legge vekk det skakkjørte intervjuet, så har jeg et poeng i leserinnlegget. «Kvinnekveld og dens like viderefører sosialisert forventningsulikhet». Dette står enda ubesvart. Offisiell kjønnssegregering i regi av Studentparlamentet er uheldig i lys av teorier om diskurs rundt kjønn, ikke minst ekskludering av studenter basert på kjønn. Siden da har flere utfordret meg på verdien av at kvinnene som deltar på slike arrangement, selv får det bedre. Den individuelles opplevelse av at et tiltak nytter skal man ha respekt for, men i en sak om strukturer er det viktig å se på nettopp strukturene og de store linjene også. Jeg mener derfor det er nødvendig fremover å debattere balansegangen mellom feministisk teori og praksis. Den ene klarer seg ikke uten den andre. Denne debatten ser jeg frem til, men da på grunnlag av at begge parter tolker motparten som feminister i beste intensjon.

Til sist vil jeg komme med noen konkrete alternative tiltak. Jeg støtter møteplasser og samtalekvelder kun for kvinner, gitt samfunnet vi enda lever i, men da i privat regi. Som offisielt tiltak har jeg troen på temakvelder som er åpne for alle, men der talerne som hankes inn hovedsakelig er kvinner (uten at man gjør et videre poeng ut av dét). I tillegg er jeg spent på å høre respons på å ha et mentorprogram. Jeg tror det ligger en enorm motivasjon bak relasjonen der en dyktig person ser og støtter en som enda lærer seg stegene. Det tror jeg kan appliseres til studentpolitikere, og til begge kjønn. Vi har alle mye å lære av hverandre.