Regjeringen har talt

Statsminister Jens Stoltenberg har talt gjennom statsbudsjettet som regjeringen la fram i forrige uke. Det sier langt mer enn mange ord om gode politiske hensikter. Der viser regjeringens sin reelle politiske vilje slik den uttrykkes i øyeblikket.

I statsbudsjettet kunne statsministeren og statsråd Trond Giske valgt å vise politiske muskler til fordel for grunnforskning og høyere utdanning. Det gjorde de ikke. Riktignok bør Giske gis atskillig kreditt for å ha skapt en hel del ut av det vi har forstått var et miserabelt første opplegg fra Finansdepartementet. Men det som teller er resultatet slik det nå foreligger. Og der står det et kutt for Universitetet i Oslo på omlag 60 millioner, eller 2,9 prosent. Det er ikke lett å møte året som kommer med et slikt utgangspunkt, spesielt når også inneværende år har vært trangt.

Heller ikke dette budsjettet har gitt tilstrekkelige løft for studentfinansieringen. Jeg er enig med studentene at det trengs bedre økonomiske betingelser for å få flere til å bli heltidsstudenter. Det burde være en fornuftig investering i en tid med knapphet på kvalifisert arbeidskraft. Vi ønsker alle at flere kommer raskere gjennom studiene. Det er et lyspunkt at Oslo er blitt tildelt forholdsvis bra med penger til å bygge nye studentboliger. Men fortsatt er det påkrevd at studenter og universitetsledelse står sammen om å skape en bedre total studentfinansiering.

Universitetene har vist vilje til å gå inn i en omstillingsprosess. Vi ser behovet for endringer. Da kan vi enda bedre løse samfunnets behov, ikke minst på utdanningssiden. Men omstillingspengene finnes ikke på budsjettet. Universiteter er store og kompliserte virksomheter som krever tid både for planlegging og iverksettelse av nye ideer og forslag. Det er naivt å tro at dette kan gjøres på ett år. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet er ikke naivt. Men i sin konsekvens viser budsjettet at regjeringen mangler politiske vilje til å støtte opp om endringsprosesser. Det er budsjettfakta som teller, ikke politisk uforpliktende ord. Siste ord kan neppe være sagt om dette i Stortinget. Universitetene kommer til å «anke» budsjettforslaget inn for de folkevalgte.

Det er hyggelig at regjeringen gir et løft for forskningen ved å øke Forskningsfondet til 7 milliarder kroner. Men det er bare Forskningsfondets avkastning som skal brukes, og den ser vi ikke med det første. Og mens graset gror, dør kua. Regjeringen satser noe mer på helseforskning, marin forskning og næringsrettet forskning. Disse midlene går fra departementene til Forskningsrådet, og herfra kan det tilflyte de akademiske institusjoner midler til forskningsoppdrag. Men grunnforskningen lider. Årets samlede økning av forskningsmidler utgjør fem prosent. Dersom regjeringen skulle fulgt opp Forskningsmeldingen og Stortingets forutsetninger, skulle økningen vært dobbelt så stor, mer enn 10 prosent. For meg er det uforståelig at regjeringen nøler slik med å investere i Norges fremtid. Forskning er ikke forbruk. Det er investering for å skaffe oss nytt næringsgrunnlag.

Universitetssektoren har fått til sammen 160 nye vitenskapelige stillinger, hvorav 100 stipendiater. Det kan hjelpe på helt nødvendige behov for rekruttering. Jeg ser også de politiske behov for å øremerke 20 professorstillinger og 40 postdoc-stillinger til kvinner. Men selv om lønnsmidlene er friske penger, er det ikke satt av driftsmidler til disse stillingene. Driftsmidlene til disse nye stillingene må hentes fra en ramme som er redusert med 2,9 pst. Det kan se ut som om bevilgende myndigheter tror at en forsker bare sitter stille på et kontor og tenker. Svært mange forskere – ikke minst på det naturvitenskapelige området – trenger svært avansert og dyrt utstyr for å kunne komme fram til resultater i sin forskning.

Antall studenter ved almenfakultetene er satt ned. Det lavere studenttallet fører til 40 millioner av reduksjonen. Dette er for så vidt i tråd med spillereglene. Men det er vanskelig å drive universitetet når denne reduksjonen også rammer forskningen med full kraft. Dette statsbudsjettet har ikke forsøkt å skjerme forskningen ved å dempe virkningen av nedgangen i studenter. Et universitet kan ikke ansette og sparke forskere og lærere i takt med svingningene i studenttallet. Det er ikke slik man bygger opp miljøer som skal dekke behov for forskning og utdanning.

Studentene har sluttet aktivt opp om foreningen «Urbygningens venner». Derfor er det veldig hyggelig at statsbudsjettet har avsatt 20 millioner til rehabilitering av både Urbygningen og Domus Media ved Karl Johan. Det vil kunne sette fart i arbeidet med å få levelige kår i sentrumsbygningene og sikre dem mot ytterligere forfall. Det er også positivt at opptaket til psykologistudiet blir styrket. Det samme gjelder utbyggingen av legeutdanningen ved Sentralsykehuset i Akershus.

Men til tross for disse lyspunktene er jeg skuffet over at regjeringen tydeligvis ennå ikke har sett at forskning og utdanning er en helt nødvendig investering i det Norge skal leve av fremover. Tre ekstra milliarder til forskningsfondet burde vært minst tidoblet, dersom det skulle monne. Dette er ikke mer enn noen få prosent av det oljefondet økte med i løpet av noen måneder. Vi trenger langt dristigere og mer visjonære politikere som ikke slår seg til ro med at pengebingen øker. Verdiskapning er i høy grad også kunnskaps- og kompetanseutvikling.