Glade jul, ekskluderende jul

Vi lever i 2016 og Glade jul i sin nåværende form hører fortiden til, skriver PhD-stipendiat ved Kjemisk institutt ved UiO, Sigbjørn Bore.

For de fleste er jula en høytid som bringer lykke. Endelig kan man reise hjem til arnestedet sitt, legge fra seg gamle konflikter (om enn bare for en stakket stund), spise godt, drikke med måte og hygge seg foran peiskosen. Dette er realiteten for mange – for folk som passer inn i A4-stereotypien: sunne, hvite, kristne borgere fra det ganske land. Dessverre glemmer mange at jula også er en tid som er med på å synliggjøre forskjeller. Ikke alle passer inn i den norske jula. Av ulike grunner, som jeg senere skal gå inn på, er jeg en av dem. Det var dermed med stor glede at jeg ble invitert til julelunsj med jobben – Kjemisk institutt på Universitetet i Oslo. Ikke visste jeg at dette var en kamuflert invitasjon til løvens hule.

Det var godt endelig å kunne løsne den øverste knappen på skjorta etter et hardt, men fruktbart år og reflektere over opp- og nedturer (jeg ville ikke vært dem foruten, det er jo dem man lærer mest av) sammen med gode kolleger. Etter hyggelige taler var det tid for sang. Det var med skrekk og gru at jeg vendte arket og tittelen «Glade jul» åpenbarte seg foran øynene mine. Ettersom vers etter vers ble sunget kjente jeg kalde gufs nedover ryggen. Alle andre var i en slags fantastisk og sekterisk lykkerus. Jeg satt musestille og kaldsvettet i mengden. Sjelden har jeg følt meg så alene.

Sjelden har jeg følt meg så alene.

Hvorfor synger vi om den kristne Guden, og ikke Allah, eller det flyvende spaghettimonsteret? Gud trenger heller ikke å være en hvit mann med skjegg. Han kan like gjerne være en afroamerikansk kvinne med skjegg. Det er heller ingen bevis for denne gudens eksistens, eller at den i det hele tatt har skjegg. Det er også svært mange uoverensstemmelser i Bibelen som den norske kirken velger å overse. Blant annet geologiske fakta og evolusjonsteorien – jorden er ikke 6000 år gammel og mennesker levde ikke sammen med dinosaurene. Ettersom denne sangen bygger på denne overtroen er den uvitenskapelig og hører ikke hjemme utenfor kirkens fire vegger – især ikke innenfor veggene på et universitet, som vitterlig skal være bygget på vitenskap! Særlig synes jeg dette er foruroligende i disse dager – med fremveksten av det postfaktuelle samfunnsparadigmet der alle har rett på sine egne fakta. Nå har selv universitetet, den siste bastion, falt. Jula kommer derfor med en vind av ekskludering. Skoler, arbeidsplasser og høyere utdanningsinstitusjoner forvandles til kirker. Mennesker som meg, som ikke tilber denne (såkalte) Gud, faller utenfor, og tvinges inn i en kronisk sjokkartet tilstand av apati som ikke virkelig gir seg før kalenderen sier påske.

Men når sant skal sies, er det forståelig at folk vil synge Glade jul. Sangen er fengende og har klare musikalske kvaliteter. Hva om vi møtes på en gyllen middelvei? Hva om Gud erstattes med nissefar? Nissefar symboliserer hardt arbeid, gavmildhet og globalisering (for øvrig tre stikkord som også oppsummerer året som har gått ganske presist, for meg rent personlig). Han er en person alle kan samle seg rundt. Han inkluderer alle, uansett livssyn. Det er noe vi sårt trenger i en verden som er mer splittet enn på lenge (kanskje så langt tilbake som den andre verdenskrig).

Vi lever i 2016 og Glade jul i sin nåværende form hører fortiden til. La oss modernisere den i tråd med dagens verdier. Richard Dawkins og hele Norges julestjerne Kurt Nilsen (han er den eneste som noen sinne har vunnet World Idol), redd oss!