Blått blod og professorkompetanse

I høst vedtok styret til Universitetet i Oslo at rektorkandidater må være professorer. Det er et demokratisk problem at store deler av universitetet stenges ute fra å stille til valg.

Kravet om professorkompetanse stenger ute alle andre som jobber eller studerer ved UiO fra å stille som rektor. Det er absurd at Øivind Bratberg – kåret av Morgenbladet som en av Norges beste formidlere – ikke kan stille til valg fordi han er førstelektor. En av Norges aller fremste undervisere burde kunne bli rektor ved UiO.

Utdanning skal være akkurat like viktig som forskning, men kravet om at kandidater må være professor sender et signal om at det er forskningskompetansen som er viktigst. Det er trist for et universitet som sårt trenger å løfte utdanningskvaliteten. Studenter har vært en viktig stemme i rektorvalgkampen tidligere. Det er synd for debatten at studenter, yngre forskere, universitetslektorer og teknisk administrativt ansatte ikke kan stille til valg.

I et valg skal de som har stemmerett også ha retten til å stille til valg. UiOs nye kvalifikasjonskrav minner mer om valgsystemer vi ikke vil sammenligne oss med, og er et gufs fra en tid der noen var mer verdt enn andre. Det er lenge siden Norge hadde en statsminister uten høyere utdanning, men det virker helt utenkelig å stille formelle kvalifikasjonskrav for å kunne bli statsminister. Konkurransen om å bli både statsminister i Norge og rektor ved UiO skal være nok for å sikre at en god kandidat blir valgt. Ved å stille kvalifikasjonskrav til rektorkandidater stiller man samtidig spørsmålstegn ved dømmekraften til oss som skal stemme i valget.

Det sterkeste argumentet for å velge istedenfor å ansette rektor er forankringen i universitetet. Felleskapet og forankringen er borte ved å kun la professorene stille til valg, og derfor må dette eller neste styre på UiO ta ansvar og åpne valget for alle.