Fremtiden i kvinners hender

Regjeringsstyrker begår flest seksuelle overgrep i krig. Nøkkelen til bærekraftig fred ligger hos verdens kvinnelige befolkning, hevder kjønnsforsker Torunn L. Tryggestad.

I september lanserte Regjeringen en ny handlings- plan for kvinners rettigheter og likestilling i norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Planen har fått navnet «Frihet, makt og muligheter», og har blant annet som mål å jobbe for jenters utdanning og økt kvinnelig økonomisk og politisk deltakelse. Statsviter og direktør ved Institutt for fredsforskning i Oslos (PRIO) senter for kjønn, fred og sikkerhet, Torunn L. Tryggestad mener Norge har ført en feministisk orientert utenrikspolitikk lenge før den nye handlingsplanen.

– Men i motsetning til for eksempel Sverige har vi ikke politikere som eksplisitt bruker den feministiske definisjonen, sier Tryggestad, og refererer til den svenske utenriksministeren Margot Wallström som ønsket at Sverige skulle «som första land i världen bedriva en feministisk utrikespolitik».

Men hva er en feministisk utenrikspolitikk? Dét hersker det stor uenighet om. Noen vil revolusjonere internasjonal politikk og ta et grundig oppgjør med patriarkalske strukturer, mens andre ønsker å reformere og integrere kjønnsperspektivet på den internasjonale agendaen.

– Jeg har sett på hvordan feministisk tematikk har blitt satt på dagsorden i FN, og hvordan det har gått fra å være en vag idé til praktisk politikk. Forskningen har vært fokusert på hvem de involverte aktørene er, og hvordan det normative rammeverket har utviklet seg, forteller Tryggestad.

Forskningsprosjektet begynte hos FN, men Tryggestad følger også med på hvordan feministiske normer nå spres til andre fremtredende internasjonale organisasjoner som NATO, EU, og Den afrikanske Union.

– Den ene delen av forskningen min har vært å kartlegge selve prosessen. Det slår meg at det skrives veldig lite akademisk litteratur om dette, og jeg tror mange anser temaet som irrelevant i sikkerhetspolitikken. Men kjønnsperspektivet har blitt satt på FNs dagsorden i et enormt raskt tempo. Dette er takket være et tett samspill mellom internasjonale kvinneorganisasjoner og bevegelser på grasrotnivå og FNs medlemsland, deriblant nordiske stater, forteller Tryggestad.

Vi har visst lenge at seksuell vold er vanlig i krig, men vi har aldri snakket om det

Torunn L. Tryggestad

Hun beskriver samspillet mellom aktørene som et edderkoppnett. Først jobbet nettverket aktivt for å få FNs sikkerhetsråd til å anerkjenne at det er umulig å skape bærekraftig fred og en mer stabil verden uten aktiv deltakelse fra den kvinnelige halvdelen av verdens befolkning. Så i oktober vedtok Sikkerhetsrådet en resolusjon om kvinner, fred og sikkerhet. For første gang tok et av verdens mest sentrale internasjonale organer stilling til spørsmål om kvinners rolle og erfaringer i væpnet konflikt.

Tilbake på 90-tallet var det ingen som diskuterte kvinnespørsmål i samme åndedrag som sikkerhetspolitikk. Men etter den kalde krigens slutt, åpnet verden øynene for at krig påvirker menn og kvinner forskjellig. Et eksempel er konfliktene på Balkan, hvor bestemte folkegrupper ble fordrevet fra sine områder og seksuell vold var et effektivt virkemiddel. Den tidligere forklaringen på at voldtekt kun var en sideeffekt av krig, ble forkastet.

– Vi har visst lenge at seksuell vold er vanlig i krig, men vi har aldri snakket om det, sier Tryggestad. Kollegaene hennes ved PRIO jobber nå med å sette opp en database, hvor de forsøker å systematisere rapporter på seksuell vold og kartlegge hvor det foregikk, hvor stort omfanget er og hvem overgriperne var.

– For eksempel har vi tidligere trodd at overgriperne har tilhørt opprørsbevegelser, men vi ser nå at det er flest overgrep fra regjeringsstyrker. Det er viktig å forstå seksuell vold i konflikt for å gi råd til politikere som skal iverksette bistandsprosjekter og skape fred, forteller hun.

Flere aktører som jobber med å fremme kvinners sosiale, politiske og økonomiske rettigheter internasjonalt har uttrykt en pessimistisk holdning til fremtiden. Noen mener kvinners utvikling har stoppet opp og at det må kjempes for å opprettholde det som er oppnådd. Selv er Tryggestad optimistisk og mener kvinnepolitikken har kommet så langt at det er umulig for moderne stater og organisasjoner å ikke utvikle en feministisk orientert politikk.

– Det tar lang tid å endre politikk. Det må først skje en endring i retorikken før praksisen kan følge etter. Bare de siste årene har vi sett store forandringer i praksis, og jeg tror vi går lysere tider i møte, sier hun.