Illustrasjon: Øyvind Hovland
Illustrasjon: Øyvind Hovland

Må professorer fly så mye?

UiO legitimerer dyre og klimafiendtlige flyreiser gjennom symboltiltak uten miljøeffekt.

I forrige uke debatterte stortingspolitikere og studentledere akademias rolle i det grønne skiftet. Blant annet ble den intensive flybruken til ansatte ved universitet tatt opp, en av Universitetet i Oslos største bidragsytere i deres totale karbonutslipp.

I 2015 brukte UiO 52,7 millioner kroner på flyreiser, som tilsvarer 1400 flyturer rundt jordkloden. Dette skurrer mildt sagt med UiOs ambisjon om å være et «grønt universitet». UiO bør ha ambisjoner om å være ledende internasjonalt. Det skal bidra med og stå sentralt i internasjonal forsking. Likevel burde det være fult mulig å få til dette samtidig som man tar klimatrusselen på alvor.

Det virker som om UiO legitimerer sine flyreiser gjennom andre miljøtiltak på campus. De seneste årene har UiO gått over til fjernvarme, og kildesorteringstasjoner har poppet opp på lesesaler og campusområdet. Dette er vel og bra. Med «tilstrekkelige» grønne løsninger på campus, kan vi jo bare fortsette å fly. Vi sorterer jo kaffekoppene våre

«Miljøtiltakene» blir i grunn bare grønnvasking av UiO. Forskere, blant annet fra Vista analyse, har flere ganger uttalt at miljøgevinsten av kildesortering er bortimot null. Et nærliggende eksempel setter miljøparadokset i perspektiv: Det vil ta ti år med gjenvinning for alle passasjer på et fly for å veie opp for utslippene fra én flyreise tur-retur Oslo-Bergen. Ti år! Dersom tusenvis av flyreiser skal veies opp årlig innebærer det med andre ord hinsides mye kildesortering. Så mye søppel produserer ikke UiO. I beste fall skaper det gode miljøholdninger blant studenter og ansatte, men reelle klimakutt kan man se langt etter.

Debattens kanskje mest betimelige spørsmål kom fra Jonas Nilsen fra Grønn Liste: Har akademikerne egentlig kompetansen til å bruke digitale verktøy? UiO hevder å legge til rette for videokonferanse der det er mulig. Med dagens teknologiske løsninger må man spørre seg om grunnen til at disse ikke tas i bruk skyldes manglende teknologisk kompetanse, slik Nilsen insinuerer, eller mangel på vilje. Når de digitale verktøyene håndteres av tiåringer er det trolig det siste.

Fly er selvsagt bekvemmelig og raskt, og til tider langt mer behagelig enn tog eller buss. Videre fastslår arbeidsmiljøloven at arbeidstakernes jobbreiser skal foregå raskest og så komfortabelt som mulig, noe som åpner for å fly så ofte man vil. Loven står samtidig i direkte konflikt med UiOs egne retningslinjer.

For UiOs miljøsatsningsmål sier nemlig at UiO skal «fremme bærekraftige forbruksmønstre og en miljøbevisst livstil ovenfor ansatte, studenter og samfunnet som helhet». Slike svevende mål og buzzord virker mot sin hensikt. For å endre atferdsmønstre kreves det klare og strengere retningslinjer, slik at ord blir til handling. Man kan ikke pulverisere ansvaret og forvente at hver enkelt professor skal foreta en slik veining mellom miljø og komfort. Når alle får ansvaret har ingen ansvaret.

På universitetet i Göteborg får de ansatte kun benytte seg av flyreiser dersom turen er lengre enn 500 kilometer. En slik begrensning gjør at mulighetsrommet til å foreta egne vurderinger forsvinner, noe som vil føre til reduksjon i antall korte reiser. Dette er et eksempel på miljøtiltak som faktisk virker atferdsendrende, i motsetning til vage begreper som «bærekraft» og «miljøbevisst livsstil».

Et annet virkemiddel er økonomiske insentiver til å ikke reise, fremmet av Aksel Braanen Sterri, debattansvarlig i Dagbladet. Han påpekte at dersom forskeren selv må bruke egne forskningsmidler på reiser, i stedet for å få penger fra instituttet, vil antall flyreiser kunne minke. For flyreiser er ikke bare en gigantisk utslippskilde, men også et pengesluk i millionklassen. Her må pisken fram for å nå egne klimamål. Dette kan føre til at færre forskere velger å fly, og incentivet til å bruke teknologiske løsninger øker.

Miljørådgiver ved UiO, Jorulf Brøvig Silde, innrømte usjenert at UiOs flyreiseutslipp var fem ganger høyere enn resten av utslippet til UiO. Han kom derimot ikke med konkrete strategier for å få ned antall flyreiser. Universitetet kan uansett ikke fortsette å gjemme seg bak kildesorteringsstasjoner og la professorer og andre ansatte fly i samme hyppighet. De må ta klimagrepene som teller. Først da kan UiO profilere seg som et grønt universitet.