Et Mikke Mus-universitet

Joakim Pedersen Berg tar i sin kommentar i Universitas for to uker siden et oppgjør med det han kaller et Ole Brumm-universitet på Blindern. Kommentaren er bra, men jeg mener at han ikke går langt nok. Et bedre ord på det universitetet vi er i ferd med å utvikle, preget av obligatorisk aktivitet, tilstedeværelse og ikke minst forelesninger, er Mikke Mus-universitet.

Les Pedersen Bergs kommentar: Ole Brumm-universitetet

Dette er denne samme frykten vi i HF-lista tok opp i Universitas i vår. Vi er i ferd med å miste siste resten av hva som er egenarten til universitetet, og blir en ren skole hvor studentene på død og liv aldri skal måtte oppleve å stryke på eksamen. Dette hadde kanskje vært edelt nok hvis formålet var å hindre at studentene opplevde faglig nederlag. Men det er tydelig at fokuset er på å unngå å tape kronestykkene på uavlagte studiepoeng.

Dette faglige nederlaget er også noe studentene ikke burde frykte, men snarere se på som en mulighet til forbedring. Det er nok mange tidligere studenter som kan minnes å ha strøket på eksamen, for å så forstå hva som manglet – ofte studieteknikk – for så å få et bedre resultat neste gang. La oss selv bestemme når vi er på forelesning, når vi skriver tekster for å øve og når vi velger å snakke i seminarene.

Berg gjør godt i å peke på umuligheten av å studere virkelig tverrfaglig. For selv om planen din åpner for frie studiepoeng, så må du fortsatt forholde deg til at Blindern er stort rent fysisk og at det tar tid å komme seg fra Henrik Wergeland til Kristine Bonnevie. Dessverre er dette bare et eksempel som illustrerer poenget. Nemlig at bruken av obligatoriske aktiviteter går på bekostning av muligheten til å fatte egne valg om læring.

For sannheten er den at hvis bare obligatorisk undervisning kan få en student gjennom studieløpet, så har universitetet feilet. Særlig i forsøket på å fremme veksten av uavhengige skarpe hoder, som i sin tur kan bidra til fremragende forskning. Snarere har vi i dag et Mikke Mus-universitet.