Postmodernisme på norsk: Bjarne Riiser Gundersen har skrevet bok om hvilke uttrykk postmodernismen fikk i Norge på 1980- og 90-tallet, spesielt innenfor norsk akademia og kulturliv. Debattene som fulgte lever i beste velgående i dag, mener han. Foto: Øyvind Aukrust
Postmodernisme på norsk: Bjarne Riiser Gundersen har skrevet bok om hvilke uttrykk postmodernismen fikk i Norge på 1980- og 90-tallet, spesielt innenfor norsk akademia og kulturliv. Debattene som fulgte lever i beste velgående i dag, mener han. Foto: Øyvind Aukrust

Bjarne Riiser Gundersen: Postmodernismen lever

Den er utskjelt, latterliggjort og forhatt. Hva er det med postmodernismen som får det til å grøsse langt nedover ryggen på akademikere?

Postmodernismens enorme spenn fra interiørdesign til erkjennelsesteori har fått mange akademikere til å ikke bare rynke på nesa, men til å ville gravlegge hele tankegodset. Idéhistoriker Bjarne Riiser Gundersen har forsket på det omdiskuterte og sagnomsuste begrepet, og mener at vi ikke kan avlive det helt ennå.

– Det er jo rart at vi stadig vender tilbake til dette begrepet, sier Riiser Gundersen retorisk og speider utover et fullsatt seminarrom under et idéhistorisk lunsjseminar på Blindern.

I mai skrev han boka Da postmodernismen kom til Norge. En beretning om den store intellektuelle vekkelsen som har hjemsøkt vårt land, en bok som fylte både Morgenbladet og Klassekampen med heftig debatt i sommer.

– Postmodernisme er et molekyl av et ord, sammensatt av ulike biter på ulike nivåer, noe som er en del av årsaken til aggresjonsnivået rundt begrepet. Hva det betyr og hva det omfatter forstås ofte ulikt, forklarer han.

Tittelen på boka slår fast av postmodernismens inntog i Norge var en «intellektuell vekkelse». På hvilken måte kan den sies å være det?

– For de jeg har intervjuet, føltes postmodernismen som en slags intellektuell vekkelse som forandret livene deres. Det var noe nytt og rart, noe man våknet av, forteller han.

Lest denne? Forskerintervju: Avføring som gjør deg frisk

I boka skisserer Riiser Gundersen ulike erfaringer om hva som skjedde da den postmodernistiske bølgen traff norsk akademia og kulturliv, der den radikale tankegangen spredte seg fra fransk 60-talls filosofi, via universitetene, til avantgarde-magasinet Nye Profil, debatt- og kultursidene i avisa og ut til folket. Forfatteren hevder at vi er mer preget av det kritiske tankegodset enn vi tror.

– Postmodernismen har gitt oss en økt bevissthet om språk og en retorisk ryggmargsrefleks som fokuserer på språk som politisk og ideologisk verktøy, og på hvordan form og innhold henger sammen i ethvert budskap, mener han.

Men hva bestod egentlig motstanden mot postmodernismen av? Ikke bare ble den ble kritisert for å være nihilistisk, relativistisk, full av skeptisisme og ikke minst antirasjonalistisk. Den norske filosofen Hans Skjervheim gikk så langt som å mene at postmodernistisk mentalitet i sin verste konsekvens kunne utvikle seg til fascisme og ekstremisme.

– Folk var oppriktig redd for at tenkemåten ville undergrave sentrale verdier i samfunnet. Tanken var at hvis man ikke lenger kunne operere med absolutte standarder for rett og galt, ville det bli umulig å operere i det hele tatt. Og ved å undergrave fenomener som «fornuft» og «sannhet», ville det ikke lenger bli mulig å bedrive vitenskap, forteller han.

Riiser Gundersen mener imidlertid at akademia, tross sine standhaftige verdier, er påfallende sårbar for det han kaller intellektuelle trender og «åndsmote», både når man ser på marxismens inntog i akademia på 70-tallet, og deler av postmodernistisk tenkning på 80- og 90-tallet.

– Det har gått fra den ene overdrivelsen til den andre. Akademisk kultur som tilsynelatende skal være stedet for langsom tenkning, presisjon, nyanser og måtehold, blir på pussig vis fort rammet av trender og motesveip, hevder han.

Hvorfor mener du det er viktig å gå postmodernismen i sømmene?

– Det jeg en gang var en del av, er i ferd med å forsvinne. Samtidig er det en morsom historie, full av misforståelser og farseaktig forvirring, som sier noe om hvordan akademia og samfunnet henger sammen. Slik sett er boken et portrett av Norge på 1980-tallet, forklarer han.

Ifølge Riiser Gundersen argumenterer ikke boka for eller imot begrepet. Likevel mener han det er flere elementer innen poststrukturalistisk filosofi som bør videreføres.