Advarer mot polsk klimapolitikk

Samfunnsforsker Erlend Hermansen skryter av den norske klimadebatten, men mener forskere bør være på vakt etter politikerjuks.

– «Vi drikker Co2 i kullsyreholdige drikker, så gassen kan umulig være skadelig»

Erlend Hermansen viser frem en uttalelse fra Polens justisminister Zbigniev Ziobro i 2015, og er ikke sikker på om han skal le eller gråte. Samfunnsforskeren fra CICERO har i sin doktorgrad sett på sammenhengen mellom klimaforskning og klimapolitikk, og skryter i den sammenheng av norske politikere, med noen få unntak. Særlig om man sammenligner med skrekkeksempelet Polen.

– I Norge driver politikere lite med det vi kaller «cherry picking», der man plukker den forskningen man har lyst på, og forkaster resten. Men i for eksempel Polen er saken en helt annen. Der er det kjempemasse klimaskepsis helt i toppen av regjeringen. Dermed stiller de seg heller skeptiske til forskningen, enn å ta tak i klimapolitikken som ville fulgt av å anerkjenne forskningen, sier Hermansen

Den unge samfunnsforskeren forklarer at den Norske klimadebatten har flyttet seg fra å diskutere om vi skal løse klimaproblemene, til å diskutere hvordan vi skal løse dem. Dette har sammenheng med at norske politikere er opptatt av å legge FN’s klimapanel sine rapporter til grunn.

Men selv om norske politikere er opptatt av god klimapolitikk, kan mengdene av informasjon gjøre veien fra kunnskap til tiltak lang, forteller han.

– Veien fra forskning til politikk er litt som Trollstigen. Det er en lang, kronglete vei med veldig mange svinger frem og tilbake. Eksempelvis ba politkerne i Norge om en slags klimakutt-meny i 2008, satt sammen av etatsgruppen Klimakur. Men det førte ikke til umiddelbare endringer i klimapolitikken. I stedet ble klimameldingen utsatt fire ganger, sier Hermansen

Som forsker i 2016 må man følge med i media, inkludert sosiale medier som twitter.

Erlend Hermansen

Tregheten i systemet er ikke det eneste problemet i norsk klimapolitikk ifølge Hermansen. Det er nemlig nok av eksempler på at forskning har blitt misbrukt, også av norske politikere. Han peker blant annet på Sylvi Listhaug’s sterke overdrivelse av forskningsresultater på mindreårige asylsøkere.

– I tilfellet med Listhaug gjorde hun om én til mange, for å begrunne innstramminger i asylpolitikken. Det er definitivt misbruk av forskning. Men hun ble arrestert av forskerne som hadde gjort undersøkelsen hun viste til.

Hermansen mener at forskere aldri kan kontrollere hvordan forskningen blir tolket. Likevel har de et ansvar i å følge med på hvordan forskningen deres blir anvendt i offentligheten.

– Som forsker i 2016 må man følge med i media, inkludert sosiale medier som twitter. Man må være påskrudd og forberedt på å ta del i debatten i de kanalene den foregår.

Når man lirer av seg den nyttige retoriske frasen «forskning viser», må man altså passe på å være etterrettelig. Det skal ikke lønne seg å misbruke forskningsresultater.

– Hvis en politiker går ut med noe på twitter som er helt far out i forhold til vitenskapelig konsensus, får de kjørt seg på twitter. Det er helt fair.