Allmenningens tragedie

Tenk deg om en gang til før du rekker opp hånda.

Da vi var yngre ble vi fortalt at ingen spørsmål er for dumme. Dessverre lever forbløffende mange studenter i den tro om at dette fremdeles er et faktum. At aktiv deltakelse i forelesningen er utelukkende positivt er en alvorlig misforståelse.

I forrige uke skrev Universitas om filosofistudenten Oscar Dybedahl som mener studentene må tørre å utfordre og kritisere professorer. Dette var etter å ha vunnet krangelen med professoren Nina Witoszek om sitatfusk. Det er helt riktig at studenter bør tørre å stille seg kritiske, men den kampen skal ikke tas i forelesningene. Likevel benytter overivrige studenter muligheten til å rive ned de autokratiske rammene forelesningen tradisjonelt har hatt.

Les også: -Vi må tørre å være kritiske

Regnskapet er enkelt. Ditt personlige misbruk av et felles læringstilbud saboterer mitt utbytte. Jo mer tid som sløses vekk på personlig undring, jo mindre tid går til faktisk undervisning. Det er dårlig bruk av universitetets ressurser og studentenes tid. I tillegg skaper det gale forventninger til forelesningene.

Fellesundervisningen kan selvsagt ikke tilpasses alle. Men ideen om at akkurat det du lurer på også gjelder for resten av salen er overvurdert. I forelesningen sitter det folk med utallige kombinasjoner av forkunnskaper, erfaringer og interesser. Ditt spørsmål er tvilsomt representativt for flere hundre studenter.

Når svaret er et enkelt google-søk unna er det ekstra pinlig. På forelesning burde det for eksempel være unødvendig å «oppklare» hva OECD står for. Eller å gå inn på avsporinger som hvor relevant moderniseringsteori er for akkurat øystaten Nauru.

De virkelige forbryterne er dem som ikke kommer for å lære, men for å forelese. Læringsplassen utnyttes da som et påskudd for egen selvhevdelse eller en arena for å øve seg på å ta ordet. Det burde være åpenbart at bedreviternes personlige refleksjoner har begrenset verdi for de resterende 200 i salen.

De virkelig forbryterne er det som ikke kommer for å lære, men for å forelese

Knut Arne Oseid, utenriksredaktør i Universitas

Samtidig viser forskning at konsentrasjonen faller i løpet av 15-20 minutter. Førsteamanuensis ved UiB Christian Jørgensen har vunnet formidlingspriser for sine aktiviserende grep gjennom Kahoot, quiz eller diskusjoner. Slike tiltak kan stimulere eller i det minste holde en student våken i mer enn 20 minutter. Men det gir ingen garanti på økt læringseffekt. Skaden inntreffer når for mye tid brukes på tilhørerne og ikke på fagformidlingen. Sjansen er stor for at fem minutters diskusjon eller lek sklir ut i innholdsløs summing. Jeg er jo ikke interessert i sidemannens tanker. Jeg vil vite hvordan man står på eksamen.

Amerikanske forskere hevder i det anerkjente tidsskriftet PNAS at læringsutbyttet av den klassiske PowerPoint-undervisningen normalt er lav. Dette er imidlertid helt individuelt. I mange tilfeller har forelesningen en unik funksjon som døråpner til kunnskap. Reell læring foregår jo på egenhånd, etter forelesning. Derfor er forelesningen egnet som en passiv, lyttende arena, best fungerende uten forstyrrelser.

Heldigvis finnes det fora hvor det legges opp til fri flyt av ytringer, som kollokviegrupper, seminarer eller mulighet til å skrive avisinnlegg. Kommunikasjonen på de store forelesningene bør derimot gå én vei i størst mulig grad.

Foreleser må kjenne sitt ansvar som ordstyrer og minne om at pausen eller etter forelesning er et passende tidspunkt for innspill. Forelesningen er ikke et allment debattforum. Til vanlig støtter jeg ytringsfrihet i sin bredeste form, men når det går på bekostning av min og andres studenters dyrebare tid ser jeg klare fordeler med en sunn dose jantelov og autokrati.