Hva skal universitetet være?

Der hvor akademisk frihet og uavhengighet tidligere var avgjørende i akademia og på universitetene, har vi idag målstyring, publikasjonspoeng og gjennomstrømningsmål.

Publisert Sist oppdatert

Universitetet har historisk vært en bærende og sentral institusjon som har lagt mye av grunnlaget for både opplysning, demokrati og rettigheter. Denne unike rollen har universitetene kunnet ha som følge av at de har lang tradisjon for å være uavhengige og kritiske institusjoner som har skapt ny og utfordrende kunnskap. Dette er en rolle universitetene er på god vei til å miste.

I de siste dagene er det et spørsmål jeg har gått og tenkt mye på, og som jeg synes illustrerer problemet godt. Ville Karl Marx blitt professor om han var student i dag? Ville Albert Einstein blitt det? Og i tilfelle svaret er ja, ville de hatt anledning til å produsere de bidragene de i ettertid har blitt kjent for, og som har satt dype spor både i idehistorie, politisk historie, vitenskap og kulturliv?

Jeg har mine klare tvil. For der hvor akademisk frihet og uavhengighet tidligere var avgjørende i akademia og på universitetene, har vi i dag målstyring, publikasjonspoeng og gjennomstrømningsmål. I tillegg er departementet og øvrige myndigheter tungt inne og legger føringer for hvilken forskning de mener er verdt å prioritere, og som regel er det markedsliberalistiske prinsipper som ligger til grunn for prioriteringene. Verdi og samfunnsnytte forstås først og fremst i kroner og øre. En nødvendighet, mener mange kanskje, men hvilke konsekvenser har kvalitetsreformer og stadig mer politisk styring av universitetene for den frie forskningen? Når universitetet nå har mistet sin uavhengige rolle, har universitetet gått fra å være en knurrende vaktbikkje som politikere og næringsliv i det minste har hatt respekt for, om de ikke har vært direkte redde, til å bli en logrende puddel som først og fremst prioriterer å gjøre seg lekker for de som sitter på pengesekken.

Der pressen har holdt fast ved prinsipper om at politikere og myndigheter ikke skal legge føringer for deres prioriteringer, har man ikke klart å holde de samme idealene ved like når det kommer til styringen av universitetene. Kunnskapsproduksjon bør så langt det lar seg gjøre, være uavhengig og fri. Fra å være en verdi i seg selv, har man nå en forestilling om at kunnskap er noe som kan måles i penger. Samtidig befinner universitetene seg i en merkelig limbo mellom det å produsere forskning og det å undervise studenter.

Det er avgjørende for demokratiet at de som styrer landet vårt har anledning til å etterspørre ny kunnskap for å kunne løse de utfordringene de er valg til å løse. For å løse disse oppgavene er høyskolene gode alternativer til universitetene. Å styrke Høyskolenes forskningsmiljøer vil gi studentene ved høyskolene en tydeligere og mer yrkesrettet utdanning, mens universitetsstudentene kan fokusere på forskning og kunnskapsproduksjon.

Beklageligvis blir flere høyskoler slått sammen med universitetene, og vi sitter igjen med en hybrid som egentlig ingen helt vet hva skal bli til slutt. Samfunnet er ikke tjent med en situasjon hvor universitetet blir forstått som en utdanningsinstitusjon fremfor en uavhengig og kritisk institusjon som har som hovedoppgave å produsere kunnskap som utfordrer og korrigerer det offentlige ordskiftet.

Powered by Labrador CMS