Ser gjennom skattesvindelen

Skatteflukt, miljøsvindel, korrupsjon og rovdrift. Over 100 år med selvregulering skal nå ta slutt.

Det er litt som å forske på universet. Man vet liksom ikke om det noen gang stopper», ler doktorgradskandidat ved Det Juridiske fakultet, Linn Cecilie Anker-Sørensen.

I et solfylt kontor vendt mot Universitetshagen forteller jusforskeren om den uregulerte kreativiteten i finansmarkedet. I begynnelsen av PhD-oppgaven ville forskeren ansvarliggjøre firmaer og personer.

– Nå er målet mer å beskrive hva som faktisk skjer i lys av økonomisk praksis, forklarer Anker-Sørensen, som er den eneste i Nord-Europa som forsker på dette området.

For omtrent 100 år siden ble det åpnet for at selskap kan eie aksjer i andre selskap. De reglene som allerede gjaldt for en person som eier aksjer i et vanlig firma ble gjenbrukt. Dette gjorde det mulig for to eller flere selskaper å knytte seg sammen i et konsern, hvor mengden innflytelse som regel bestemmes av hvor stor prosentandel av aksjer de forskjellige aktørene eier.

– Litt forenklet gir en aksje deg visse plikter og visse rettigheter, som for eksempel plikten å betale for aksjen og rettigheten til å ta ut et eventuelt utbytte. Alt dette henger tradisjonelt sammen i en enhet, utdyper forskeren.

Hun forteller at det på 90-tallet vokste frem en trend hvor såkalte tilretteleggere, eksempelvis banker og meglerhus, dekomponerte (se faktaboks) aksjer. Disse oppstykkede aksjene flyter rundt uten at man helt kan si hvem som er den faktiske eieren. I teorien gjør dette at man kan sitte på alle stemmene i en generalforsamling, uten å egentlig eie en eneste aksje.

– Plutselig har vi en situasjon hvor eksisterende lovverk ikke nødvendigvis lenger gjelder fordi vi mangler en felles forståelse av hva en aksje er. Hvem som er reell rettighetshaver til aksjene kan i enkelte tilfeller være et åpent spørsmål, fortsetter doktorgradskandidaten.

Noen styresmakter definerer eierskapet av en aksje ut fra hvem som har betalt for den. Andre ut fra hvem som tar ut utbytte. Problemet blir da at det virkelige eierskapet av dekomponerte aksjer egentlig er fordelt på flere personer, men at regelverkene kun ser på én av dem som faktisk eier og ignorerer de resterende rettighetshaverne.

– Jeg jobber med å se sammenhengene i de forskjellige regelverkene, sier Anker-Sørensen.

Et eksempel på mulighetene denne typen markedsgymnastikk åpner for er innholdet i lekkasjen som denne uken ble presentert av et par hundretalls gravende journalister fra hele verden, kalt Panama Papers. Papirsporet viser hvordan flere medlemmer av verdenseliten, ved bruk av postboksselskaper, skallselskaper og andre midler, har skjult personlige formuer fra skattemyndighetene. Dette er mulig fordi det ikke eksisterer noe helhetlig, internasjonalt regelverk for hvordan penger kan og ikke kan forvaltes.

I EU utvikles det nå flere direktiver for å bøte på disse problemene. Målet er å øke gjennomsiktigheten og Anker-Sørensen ser også på sammenhengen mellom disse direktivene.

– Treffer de målsettingen om gjennomsiktighet, eller regulerer de bare en side av saken som tidligere? Målet mitt er å finne en modell som skal vise hva som må med for å få et mer presist økonomisk bilde. Det må gjøres her hjemme også. Vi kan ikke bare se på selskapsretten eller finanmarkedssrett hver for seg. I dag er mange konsern grenseoverskridende, tidvis med hundrevis av datterselskaper. Det kan i tillegg være truster og postkasseselskaper flettet inn i konsernstrukturene og da må vi tenke helhetlig i lovverket, påpeker forskeren.