Foto: Eva Palazzetti
Foto: Eva Palazzetti

Kontroversiell Statoil-avtale

Statoils forskningsfinansiering kan gjøre oss enda mer avhengig av oljen, mener miljødebattant Ragnhild Freng Dale.

Flere utdanningsinstitusjoner mottar store summer fra Statoil til forskning. Oljegiganten legger også føringer på forskningen, og avtalene mellom Statoil, Universitetet i Oslo (UiO) og Universitetet i Bergen (UiB) er unntatt offentligheten. De siste årene har studentforeninger over hele landet kjempet mot avtalene mellom utdanningsinstitusjonene og Statoil.

Rektor ved UiO, Ole Petter Ottersen, ble i forrige ukes utgave av Universitas, spurt om Statoils finansiering av forskning er forenelig med visjonen om et miljøvennlig UiO.

– Jeg ser ikke helt hvordan dette er relevant for et grønt UiO. Statoil-avtalen er ikke i samme skål, svarte han.

Ragnhild Freng Dale er ikke enig med rektor Ottersen, og mener han strekker «skålenes uavhengighet» langt. Dale var blant de som satte miljø på agendaen ved Universitetet i Bergen (UiB), og hun har også vært en sentral pådriver i kampanjen Fossilfritt UiB.

– Hvis man gjennom Statoil-avtalene faktisk bidrar til forskning som forlenger avhengighet av petroleum, så må jo det absolutt ses i sammenheng med UiOs miljørapport og hvordan UiO som institusjon drives.

– Hva mener du om at hverken UiB eller UiO gir innsyn i store deler av avtalen med Statoil?

– Det gir grunn til å tro at de setter næringslivets interesser foran offentlighetens. Det å ikke legge hele avtalen åpen gir – uavhengig av begrunnelse – inntrykk av at det er noe i avtalen som de ønsker å skjule, enten det er UiB eller Statoil. UiB er en offentlig institusjon, og derfor burde alt være åpent for offentligheten. Det er i vår interesse å få fullt innsyn i avtalen.

– Statoil har gitt uttrykk for gode intensjoner med avtalene, nemlig at de skal bidra til universitetenes forskning. Hvorfor er det da problematisk?

– Det er ingen grunn til å ta omveien rundt olje og gass for å komme seg til et fornybart samfunn. Hvis Statoil mener alvor, må de investere i de fornybare prosjektene de har, og ikke de med utgangspunkt i olje og gass. Her har også universitetene et ansvar, for det er i de ulike institusjonenes hender å definere hvilke prosjekter som skal satses på og ikke.

Vi har sett eksempler i det siste på at næringslivet får en uønsket innflytelse over prosjektene de er med å finansiere, og det er en situasjon man vil unngå å havne i.

– Dersom UiB skulle vraket avtalen, hvor skulle midlene da kommet fra?

– Nå er det jo en veldig liten brøkdel av forskningsmidlene ved UiB som kommer fra Statoil. Det er derfor ikke et veldig stort tap dersom universitetet ikke hadde mottatt midlene. Et interessant spørsmål er om det er irrelevant hva slags forskning midlene går til, eller hvilke krefter som ikke kommer frem når disse sektorene er så dominerende? Å ta imot penger bare fordi de er tilgjengelige er ikke godt nok. Kanskje er det på tide å reevaluere hvordan man forholder seg til slike aktører, spesielt i lys av universitetenes samfunnsansvar i en verden der utslipp av fossil energi truer helse, velferd, natur og fremtidige generasjoners livsvilkår.

– Hvorfor tror du Universitetet i Tromsø sier nei til Staoil-finansiert forskning når de andre institusjonene sier ja?

– Det har jeg ingen veldig klar mening om. Men det viser at man ikke er nødt til å si ja – det går faktisk an å drive forskning uten midlene fra Statoil.