Lave krav skaper falsk trygghet

Universitetet i Oslo (UiO) la frem svulstige ambisjoner for dette tiåret. Halvveis ut i perioden etterleves ikke de høye idealene I den virkelige verden.

I perspektivmeldingen fra 2010 legger UiO frem sine mål mot år 2020. Her kan vi lese: «Ambisjonen er å utvikle UiO til et internasjonalt toppuniversitet – hvor forskning, utdanning, formidling og innovasjon skal virke sammen på sitt beste.» Utdanning er altså definert som en av universitetets kjernevirksomheter, slik det skal være. Etter kvalitetsreformen fra 2003 har dette også dannet grunnlag for overføringer av økonomiske ressurser fra staten. Antall «produserte» studiepoeng er imidlertid ikke et godt måltall på reell kvalitet i undervisningen, men virker heller mot sin hensikt.

I UiOs perspektivmelding står det også: «En heving av utdanningskvaliteten vil øke studentenes gjennomføringstakt og frigjøre ressurser.» Hvordan utspiller dette seg i virkeligheten? Når instituttene får pengeoverføringer etter hvor mange som består eksamen gir det et direkte økonomisk insentiv for å fire på kravene. Utenlandske studenter som kommer til Oslo opplever at arbeidsmengden er mindre her enn hjemme. Mindre omfangsrike fag gir mindre krav til materiell, forberedelse og undervisning, og tar mindre ressurser. De er også lettere å gjennomføre for studentene. I tillegg legges lista lavt til eksamen i mange fag. Flere kommer seg gjennom og består, og instituttene blir igjen belønnet økonomisk av staten. Man har produsert flere studiepoeng, men er Norge dermed på vei mot kunnskapssamfunnet?

«Studieprogrammene skal bidra til UiOs målsetning om å være et internasjonalt toppuniversitet.» De skal være fagsammensetningen instituttene mener gir studentene best mulig utgangspunkt for å lykkes innen sine fagfelt. Instituttene avgjør dermed hva slags kompetanse studentene ender opp med når de er ansvarlige for gjennomføringen av undervisningen. Den er høyst varierende. Et mindretall av professorer klarer å formidle faget sitt med kunnskap og innlevelse. Altfor ofte reproduseres fjorårets slides uten særlig engasjement. Noen fag er så ustrukturerte og irrelevante at det gir lite utbytte. Kravene til både underviserne og administrasjon må derfor heves, og det må legges vekt på at nettopp dette er en av kjerneoppgavene for dem også. Da må de også belønnes for å levere kvalitet i undervisningen, og ikke bare for antall publikasjoner.

Når man har kommet til universitetsnivå i utdannelsen, skal samfunnet forvente at alle fullfører? Kunnskapssamfunnet trenger flere med høy faglig kompetanse. Har terskelen for å bestå høyere utdanning gradvis blitt senket, slik at antallet universitetsgrader ikke reflekterer reell kompetanse i samfunnet? Det kan gi oss falsk trygghet om at vi er konkurransedyktige i fremtiden. Det må kunne forventes at avgangskandidater har oppnådd kompetanse som er fremtidsrettet og relevant for sine respektive fag, og da behøves måltall som bedre reflekterer nettopp det. Instituttene må belønnes for reell kvalitet på undervisningen når det er dette som ligger til grunn for utvikling av kompetanse: både instituttene og Kunnskapsdepartementet som finansierer må kunne se forbi ’studiepoeng’ og gjennomføringstakt’ alene, og heller ha fokus på kvalitet over kvantitet. De er heller ikke gjensidig utelukkende. Universitetets ledelse må bruke mer ressurser på å etterleve egne idealer i virkeligheten fremfor å produsere flotte visjoner på glanset papir. Put your money where your mouth is på godt norsk.