Illustrasjon: Mathias Frøyhaug
Illustrasjon: Mathias Frøyhaug

Utklassingen

Stadig flere tar høyere utdanning, men klasseskillene er fremdeles store. Har vi nådd utjevningens yttergrense?

En av de mest slående endringene i det norske samfunnet den siste generasjonen er økningen i antall studenter. Men samtidig som studenter strømmer til høyskolene og universitetene, finnes det fortsatt klasseskiller i utdanningsvalgene.

– Nå tar langt flere høyere utdanning, men sammenhengen mellom din sosiale bakgrunn og hvilken utdanning du tar er likevel klar, sier sosiologiprofessor Håvard Helland.

Han sitter på et lite kontor i Pilestredet i et virvar av fagbøker og tidsskrifter. Den oransje teglsteinbygningen professoren jobber fra er i seg selv et monument over utdanningsrevolusjonen Norge har gått igjennom. Tidligere huset bygningen arbeiderne på Frydenlund bryggeri, nå rommer den studenter og akademikere på Høgskolen i Oslo og Akershus.

I løpet av de siste 30 årene har antallet studenter steget fra 100 000 til 250 000.

Like muligheter og like ulikheter

Akademikerbarna tar likevel opp en stor andel av plassene ved universitetene og høyskolene. For fødselskullene 1969- 75 tok tre av fire høyere utdanning hvis de hadde en mor med mastergrad. Bare 25 prosent med en mor som kun har gått ungdomsskole tok høyere utdanning. Kun én av tjue tok en mastergrad.

Forskning antyder også at studenter fra høyere sosiale lag tar mer prestisjefulle utdanninger, som medisin og juss. Slik opprettholdes skillene mellom klassene, på tross av at flere jevnt over tar lengre utdanning.

«Sosial bakgrunn har mye å si for hvilken studieretning du velger. Det er mange flere med lav sosial bakgrunn her på Høgskolen enn det er på Universitetet i Oslo.»

Håvard Helland, professor i sosiologi

– Sosial bakgrunn har mye å si for hvilken studieretning du velger. Det er mange flere med lav sosial bakgrunn her på Høgskolen enn det er på Universitetet i Oslo. I dag er det flere muligheter for alle, men retningsvalg bidrar til at ulikheten ikke minker noe særlig, sier Helland.

Fram til midten av 1900-tallet var høyere utdanning i Norge forbeholdt en eksklusiv minoritet av urbane menn fra den øvre middelklassen. Statens lånekasse for utdanning ble opprettet i 1947, og skulle sikre lik adgang for alle studiesøkere uavhengig av økonomisk bakgrunn. Antallet studenter har deretter økt gradvis. Men de sosiale forskjellene er fortsatt store.

Overlegent forventingspress

Det store spørsmålet er hvorfor utdanningen til foreldrene våre har så mye å si for hvilken utdanning vi tar.

– Folk med en høy sosial bakgrunn mestrer skolen mye bedre, og i gjennomsnitt får de betydelig bedre karakterer. Gode karakterer gjør så høyere utdanning mulig. Ungdommene tar dessuten forskjellige valg. Foreldre verdsetter utdanning ulikt og det smitter over på barna, forklarer Helland.

Selv om vi sammenlikner elever med like karakterer fra videregående, har klassebakgrunnen stor betydning når elevene skal velge utdanning. Hvor kommer disse forskjellene fra?

En forklaring sosiologer bruker på fenomenet er sosial posisjonsteori. Teorien antar at vi har et ønske om å unngå å ta mindre utdanning enn våre foreldre. Har du to overlegeforeldre ligger det et forventningspress på deg om å bli noe annet enn en rørlegger.

En banal erkjennelse

Som en påminnelse om at noen yrker går i arv, har Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) utsikt mot Slottet i Oslo. De to NIFU-forskerne Joakim Caspersen og Elisabeth Hovdhaugen har skrevet artikkelen Hva vet vi egentlig om ulikhet i høyere utdanning?. Så hva vet vi – egentlig?

– Vi har sett en klar sosial utjevning ved at flere har fått tilgang til utdanning. I et vanlig ungdomskull, på 55 til 60 000 personer, tar omtrent halvparten høyere utdanning, sier Hovdhaugen.

Men på tross av at flere tar utdanning er altså klasseforskjellen i rekrutteringen stor. Forskjellen skaper debatt innad i det sosiologiske miljøet. Hva hindrer barn av ufaglærte arbeidere å ta høyere utdanning? NIFU-forskerne kritiserer den norske ulikhetsforskningen som sidestiller ulikhet med urettferdighet, og likhet med rettferdighet.

– Å se på fordelinger på aggregert nivå sier rett og slett ikke all verdens om urettferdighet, selv om det tilsynelatende ligger implisitt i mye av forskningen at proporsjonsmessig skjev fordeling er urettferdig, sier Caspersen.

Sagt med andre ord så er ikke klasseforskjeller i utdanning nødvendigvis urettferdig om forskjellene er basert på ulike verdier. Det kan hende at ulikhetene kommer av at ikke alle ønsker å bli akademikere.

Grenser for utjevning

Selv om ikke alle ønsker å ta høyere utdanning, har det vært et mål i norsk utdanningspolitikk at alle skal få muligheten til å utdanne seg. En av de viktigste arenaene for å oppnå utjevning har vært skolen. Tilbake i Pilestredet er imidlertid Helland usikker på om utdanningssystemet har skylda for at de sosiale klassene reproduseres.

– Karakterene som gis i skolen er nok basert på både evner og innsats. Likevel har noen elever et forsprang allerede når de starter på skolen, sier Helland.

Professoren sier at sammenhengen mellom sosial bakgrunn og prestasjoner på skolen er temmelig universelt.

– Sammenlignet med 1700-tallet er likheten i skolen større i dag. Men det finnes grenser for hvor mye likhet skolen kan klare å oppnå. Men man skal strebe etter mest mulig likhet og utjevning.

Selv her i Norden, hvor vi har prøvd å utjevne sosiale forskjeller mye hardere enn i resten av verden, er forskjellene fortsatt store. Men kanskje er vi nær ved å nå utjevningens yttergrense: Punktet hvor arv og verdier setter grensene for hvor like vi kan være.