Norge trenger alle de gode hodene

I forrige ukes Universitas kunne man lese at [andelen internasjonale stipendiater på norske universiteter øker](1). Akademia selv synes trenden er positiv, og statssekretær Bjørn Haugstad er fornøyd. Norges institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) sin rapport viser samtidig at ikke alt fungerer som det bør, for over halvparten av de internasjonale forskertalentene forlater Norge etter endt utdanning. Altså får ikke det norske samfunnet gleden av deres faglige internasjonale kunnskap og kompetanse. Tap av talent er ikke en god oppskrift på å bygge kunnskapssamfunnet.

Skal norsk næringsliv konkurrere internasjonalt, må vi ha den beste kompetansen. Vi verken kan eller vil konkurrere ved å ha det laveste kostnadsnivået.

I 2013 utførte analysebyrået Damvad en omfattende undersøkelse for Abelia, Næringslivets hovedorganisasjon (NHO), Akademikerne, Tekna og Senter for internasjonalisering av utdanning (SiU). Funnene i undersøkelsen var blant annet at en stor andel av internasjonale stipendiater blir i Norge for å jobbe etter endt studium. Videre sa rapporten at det er særlig norsk offentlig sektor som drar nytte av de internasjonale studentene. Private bedrifter og særlig industrien tiltrekker en mindre og mindre andel av de utenlandske studentene etter endt utdanning. I stedet bruker næringslivet mange ressurser på å tiltrekke seg høyt utdannede utenlandske arbeidstakere. De utenlandske studentene og doktorgradsstudentene mangler veiledning om jobbmulighetene i norsk næringsliv, og samarbeidet mellom norsk næringsliv og universiteter og høgskoler er beskjedent.

At samarbeidet mellom akademia og næringslivet beskrives som beskjedent, er ikke nytt, men vi har i for liten grad tatt dette inn over oss. Og konsekvensen er et kontinuerlig tap av talenter.

Forrige uke kom NHOs Økonomibarometer. Abelias medlemsbedrifter, kunnskaps- og teknologibransjen, varsler et betydelig rekrutteringsbehov i året som kommer: En forventet vekst på over 4 prosent. Det er grunn til å tro at denne delen av norsk næringsliv vil bruke store ressurser på å tiltrekke seg nettopp den type internasjonal kompetanse mange av de internasjonale stipendiatene representerer. Norge jobber altså aktivt med å fylle på med kompetanse, mens den samme kompetansen forlater oss. Det er på tide å spørre hvordan samarbeidet mellom utdanningsinstitusjonene og næringslivet kan bli bedre.

Internasjonaliseringen er her. Deltakelse er ikke frivillig. Slik varer daglig utveksles mellom Norge og Tokyo, Delhi og Rio, blir også tjenester og kompetanse stadig tydeligere del av et globalt marked. Næringslivet forstår dette. Det samme gjør utdanningsinstitusjonene. De internasjonale stipendiatene har verdi for dem. Men de to «regnskapene» er ikke koplet sammen og burde gitt bedre resultater.

Damvad-undersøkelsen viser tydelig at samarbeidet ikke er godt nok: Bare en tredjedel av studentene opplevde at de fikk nødvendig veiledning fra sine utdanningsinstitusjoner. Studentene ville også ha flere bedriftspresentasjoner og tettere kontakt med næringslivet.

Utfordringen består i å bidra til at Norge blir et mer attraktivt sted å drive forskning og internasjonal næringsvirksomhet og et mer attraktivt sted å bo og jobbe for de beste hodene. Internasjonale forskere skal ikke leve isolert, og uten tilhørighet og deltakelse i det norske samfunn. Det samme vil gjelde forskernes familier. By- og stedsutvikling må utvikles annerledes. Vi må også tilby skoler, barnehager og andre tjenester som er tilpasset at vi lever i et internasjonalt kunnskapssamfunn.

Samfunnskontakt og arbeidslivsrelevans er populære nyord i norsk akademia, og vi er opptatt av at ordene fylles med reelt innhold. En del av utdanningsinstitusjonenes samfunnsoppdrag må være å bidra til at Norge ikke bare utvikler, men også beholder de kloke hodene. Samarbeidet mellom akademia og næringslivet må være en gjensidig og løpende samtale om hvordan vi best gjør dette.

Statssekretær Haugstad sier at han vil bidra til å gjøre det mer attraktivt for stipendiatene å bli i Norge. Det er positivt. Nå må ord bli til handling. Den internasjonale kompetansen kommer ikke av seg selv. Norge trenger de gode hodene, og da kan ikke internasjonalisering bli et ord som brukes i media eller i festtaler. Fremtiden er for viktig til det.

Håkon Haugli, administrerende direktør i arbeidsgiverforeningen Abelia