Hvordan bli kvitt taperstempelet

La oss slå fast: Utdanning uten kvalitet er uten verdi. Et problem vi åpenbart har, er at en av tre som begynner på et bachelorstudium, aldri får noen grad, og en av tre bruker fire til ti år på studiet. I ingen annen sektor ville vi akseptere en suksessrate på kun 33 prosent. Noen institusjoner og studier har høy kvalitet. Det er de studiene der det er opptakskrav, enten absolutte krav eller krav pga. kø. Men på de fleste studier i Norge kommer en inn med generell studiekompetanse.

Dette er ikke greit. Består en alle fagene i videregående, selv med karakteren 2, får en slik «kompetanse». Hvert år starter jeg med studenter som åpenbart verken har bakgrunn, god nok motivasjon eller arbeidsvaner for å klare studiet. Jeg vet det må ende med stryk og frafall. Det vet ikke de. Mange oppfatter at de har fått en vurdering gjennom at de er tatt opp. Det har de selvfølgelig ikke. For studentene det gjelder betyr dette tapte penger, tapt tid og kanskje et taperstempel?

Medstudentene blir også tapere. Når store deler av studentgruppen mangler forkunnskaper, går store deler av tiden med til å repetere fra videregående. Det betyr at utdanningen får et lavere nivå enn det den kunne hatt om alle hadde god faglig bakgrunn. Om ikke det er nok, blir det vanskelig å skape et godt studiemiljø med store frafall og mange umotiverte studenter.

De gode universitetene i utlandet har forstått betydningen av å tilby kvalitet. Ikke bare har de strenge opptakskrav, men de kvitter seg også med studenter som ikke har god nok progresjon. Ideen er å opprettholde institusjonens gode navn og rykte – å bevare verdien til vitnemålet.

Slik er det ikke ved åpne studier i Norge. Der blir institusjonene tvert imot belønnet for å ta opp alle, og for å få gjennom flest mulig. Ikke at de har et valg. Kunnskapsdepartementet tillater ikke at vi setter krav. Vi har altså institusjonalisert lav kvalitet. Høyskolene og universitetene har da to valg – enten kan de forsøke å holde et godt faglig nivå og akseptere store frafall, eller så kan de tilpasse fag, eksamener og sensur for å få gjennom flest mulig. Ingen av løsningene er gode.

Det er ikke lett å heve kvaliteten. Det krever en rekke tiltak. Det viktigste vil være å sette realistiske opptakskrav for alle studier. Dernest må vi belønne de som gjør en hederlig innsats. Vi kan gi økt stipend til dem som har et snitt på C eller bedre, vi kan gi graden bare til disse eller vi kan innføre landsomfattende avsluttende prøver. Alt dette vil føre til færre studenter. Da kan vi bedre studiefinansieringen innenfor samme budsjetter som i dag.

Et hjertesukk: Jeg har deltatt i paneldebatter i en rekke studentting. Der møter jeg stor forståelse. Men når jeg skal i debatt på radio, finner NRK alltid en studentrepresentant som motdebattant? Mens lastebileierforbund, taxisjåfører, NHO og fagforeningene alle kjemper for mer kontroller og høyere kvalitet i sine næringer, så er altså studentrepresentantene fornøyd med et lavkvalitetssystem der studentene åpenbart er de store taperne!