Utakknemlige lobbere

Studentbevegelsen, det vil i det store si Norsk studentorganisasjon (NSO), holdt et høyt aktivitetsnivå høsten som var. På overflaten drev de med akkurat det de skulle: lobbyarbeid for sine medlemmer. Representanter for NSO har snakket med politikere, skrevet avisinnlegg, holdt hastemøter og markeringer. Ser man nærmere på det, finner man likevel problemer med høstens aktiviteter. NSO har gjennomgående brukt hammer i et forsøk på å putte en skrue i veggen.

NSO har hatt en feilslått kommunikasjonsstrategi i månedene som har gått. Er det verd mer enn et skuldertrekk fra oss som ikke er dypt engasjert i studentpolitikken? Ja, så definitivt. NSO er den eneste store, seriøse studentstemmen med møte- og høringsrett i de fleste organer. Det finnes ingen annen interesseorganisasjon der ute.

Der finnes ingen YS til NSOs LO. Før 2010, da vi hadde Norsk Studentunion og Studentenes Landsforbund, fantes dette alternativet – om ikke for enkeltstudenter, så i det minste for institusjoner. Logikken bak et uttalelsesmonopol er tilstede: Taler man med én stemme, så taler man med en langt sterkere stemme. Men om man skal få lov til å være monopolist, må det stilles krav til organisasjonen. Det må kreves at den tar ansvar.

Måloppnåelsen i høst har vært god. Studentbevegelsen har fått oppfylt store deler av sine ønsker, og i den rekkefølgen de ba om. Det skulle man ikke tro om man hørte kun på NSOs utspill. De politiske målene til NSO i det akademiske året 2013/2014 er befriende tydelige: Flere studentboliger og økt støtte. Hva fikk vi? Flere studentboliger og økt støtte. Ikke like mye støtte som ønsket – men det akademiske året er ikke over enda, og det står spesifisert at studiestøtten skal økes gradvis. Et nytt statsbudsjett skal tross alt påbegynnes før neste eksamen puster oss i nakken.

Det er vanskelig å forstå hvor og hva NSO vil nå. Man skulle tro at det var lov til bare å lene seg litt tilbake og gi seg selv en klapp på skulderen. Problemet kommer selvfølgelig med statsbudsjettet den rødgrønne regjeringen la frem. De har fått øye på den hellige gral innen studentpolitikken: 11 måneders studiestøtte.

Etter det har det blitt brukt en angreps- og krigsretorikk som ikke hører noe sted hjemme: «Et angrep på én er et angrep på alle». «Statsbudsjettprioriteringene har innebåret en tydelig bortprioritering av studenter», selv om det kun er relativt små størrelser som er endret fra da studentene var «budsjettvinnere».

For å ta et annet eksempel: Lederen av NSO, Ola Magnussen Rydje, tok med seg sjokoladepenger og legoklosser til høring i finanskomiteen. En morsom gimmick? Klart det. Passende for en høring? Ikke det minste. Morsom retorikk og enkel pedagogikk kan fungere på riktig arena – men det hører ikke hjemme i en slik kontekst. Si hva du vil om Stortinget og dets komiteer – en viss respekt bør institusjonen og våre representanter der tilmåles.

Selvfølgelig er det å arbeide mot et større mål bra og innenfor virkefeltet til en interesseorganisasjon. Selvfølgelig tar man de politiske sjansene man får. Men holdningene NSO har gitt uttrykk for i høst er ikke måten å gjøre det på. Det å jobbe og lobbe hardt for en sak er bra, men retorikken rundt både 11 måneders studiestøtte og gratisprinsippet har skadet studentbevegelsen.

Dette er ikke enkeltstående eksempler. Sånn har høsten sett ut, gjennomgående. Alle forstår at når en tidligere regjering legger inn noe godt til akkurat deg i sitt siste statsbudsjett, så kjemper du for å beholde det. Men kjære NSO, ikke slik. Finn litt ærbarhet og ydmykhet og rasjonalitet og takknemlighet et sted.

På grunn av det ovennevnte har studenters rolle som seriøs aktør blitt svekket. Vårt image har ikke fått dødsstøtet – da hadde ikke denne meningsytringen vært verd å skrive – men det hangler ordentlig.

Høsten har vært preget av klaging og utakknemlighet. Det er ikke bare mine ord, det er gjengangeren blant alle mine bekjente. Pratet om NSO sin oppførsel går som et ekko i gangene på Frederikkebygningen. Jeg nekter å tro at de det lobbes mot opplever det så veldig annerledes.

Selvfølgelig er studentpolitikk også en viktig læringsarena. Det er gjerne her vi som engasjerte studenter for første gang får lov til å drive med politisk arbeid som betyr noe. Som har konkrete resultater, som påvirker et budsjett og rammevilkårene for kommende år. Slike arenaer er essensielle for folkestyret, og vi skal selvsagt ha en viss forståelse for at resultatene ikke alltid blir perfekte. Samtidig må målet være en mest mulig effektiv, og med det profesjonell, studentbevegelse. Den utviklingen får vi ikke av å forvente mindre og ikke bemerke når noe kritikkverdig finner sted. Skal studenter fortsette å forvalte store interesser, må både forventningsnivå og prestasjoner være deretter.

Kronikken er en forkortet versjon av en tidligere publikasjon på Minervanett.