Å spare på skillingen og la de kloke hoder fare

Gratisstudier er langt på vei sikring av vårt eget behov for spisskompetanse, skriver seniorrådgiver ved Internasjonalt kontor på Universitetet i Stavanger, Joachim Gümüs Kallevig.

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen skapte storm på Norsk studentunions (NSO) landsstyremøte lørdag 23. november da han bekreftet regjeringens planer om å innføre studieavgift for ikke-europeiske studenter.

Som ansatt på Internasjonalt kontor ved Universitetet i Stavanger (UiS) opplever jeg argumentene for innføring av studieavgift for ikke-europeiske studenter som unyanserte, og ofte farget av meningsytrerens ideologiske standpunkt. Argumentene som tidvis resirkuleres i den offentlige debatten gjenspeiler ikke kompleksiteten som internasjonalisering av høyere utdanning i Norge medfører. I det følgende skal jeg hoppe bukk over ideologisk motiverte argumenter, som solidaritet og velstandsnasjonens forpliktelse overfor verden, og utelukkende fokusere på egenvinningen av å tilby gratis utdanning.

Tidligere har KrF i sitt alternative statsbudsjett (2012) estimert seg frem til at Norge kan spare 350 millioner kroner på å innføre studieavgift. Tanker om å skille mellom utgift og investering i statsbudsjett i forbindelse med internasjonalisering av høyere utdanning er tilsynelatende fraværende. Utdanning og sikring av høykvalifisert arbeidskraft er en investering for fremtiden, og alle sider av produksjonsskapningen som følger av global rekruttering burde blitt belyst.

Det er videre viktig å presisere at Norge ikke skal sponse utdanning til hele verden, men til de relativt få kloke hodene som kommer til Norge; en gruppe som støpes til fremtidige forskere og høykompetent arbeidskraft.

Gratisstudier er langt på vei sikring av vårt eget behov for spisskompetanse.

Tall fra prosjektet Integrating Global Talent (IGT 2012), og undersøkelse utført av Senter for internasjonalisering av høyere utdanning (SIU 2010), viser at majoriteten av den høykompetente arbeidskraften blir værende i Norge etter endt studieløp. Ifølge tallmaterialet innhentet av analysefirmaet Damvad gjennom prosjektet IGT, bekreftes viktigheten av rekruttering globalt gjennom generøse finansieringsordninger for internasjonale studenter. Over halvparten av de uteksaminerte kandidatene blir værende i Norge etter endt utdanning; kompetanse som er uunnværlige for kunnskaps – og innovasjonsnasjonen Norge.

Hovedvekten av mastergradsutdanningene som tilbys for internasjonale studenter ved UiS er innen teknologiske fagretninger som det er skrikende behov for i næringslivet. Disse studentene rekrutteres det følgelig flittig fra til det lokale næringslivet. Skal det føres regnskap for kostnadene med å tilby gratis utdanning til internasjonale studenter, bør inntektene som denne gruppen genererer i for eksempel energisektoren medregnes.

Høye søkertall til våre studieprogrammer gjør at vi sitter i en lukrativ posisjon, og kan skumme fløten av kloke hoder fra hele verden; dette gjenspeiles i de internasjonale studentenes prestasjoner. Kunnskapsminister Isaksen påpekte viktigheten av å fokusere på kvalitet innen høyere utdanning da han talte på NSOs landsstyremøte. Færre søkere og mindre kamp om studieplassene er ikke kvalitetsfremmende for norsk utdanningssektor.

Når de samfunnsøkonomiske kostnadene, eller inntektene, av gratis utdanning for utlendinger skal føres, må man ikke glemme at en uteksaminert internasjonal student som blir værende i Norge, relativt sett er langt billigere enn en norsk student. For den internasjonale studenten har ikke Norge betalt for grunnskole, oppvekst eller bachelorgrad.

Vi kan heller ikke betrakte internasjonale studenter som forlater Norge etter endt utdanning som en ren utgift. Synergieffektene av denne gruppen er vanskelig å måle, men dette er personer som bygger nettverk for norske bedrifter, og kan være utmerkede ambassadører for norsk næringsliv i utlandet; nettverk som det er stort behov for i et lite land som Norge.

Når kompetanse innføres til Norge, skal man være på vakt for «brain drain»-spøkelset. Ved å tilby gratis utdanning bygges spisskompetansen i Norge, og blir således ikke importert fra utlandet. Dessuten rekrutteres en stor andel studenter fra land med høy arbeidsledighet blant unge, og tildels «usunne» regimer som ikke benytter seg av høykvalitets arbeidskraft grunnet dysfunksjonelle statsdannelser, nepotisme og korrupsjon.

For næringslivet er internasjonale studenter med master- eller phd-gradsstudier attraktive av flere grunner. Utdanningen er kvalitetssikret gjennom NOKUT og norske utdanningsinstitusjoner, i tillegg til at et studieløp også er et integrasjonsløp. Ved å kunne rekruttere lokalt, er det dessuten besparelser av rekrutteringskostnader for det norske næringslivet.

Har Norge råd til å innføre studieavgift? Kanskje vi bør se problemstillingen diametralt? Med en eldrebølge fossende innover landet, og en ny generasjon eldre som lever lengre, krever mer og har et annet komfortbehov enn tidligere, har Norge behov for høy produktivitet og tilførsel av velkvalifisert arbeidskraft. Rekrutteringen av norske studenter til tekniskorienterte master- og phd-studier er laber, og klarer ikke å imøtekomme behovet i næringslivet eller forskningssektoren. Rekrutteringsgrunnlaget ligger i all hovedsak utenfor EØS-området. Hadde vi hatt tilstrekkelig antall søkere fra Norge og EØS, kunne vi tatt oss råd til å diskutere studieavgifter fra et ideologisk standpunkt; slik er ikke dagens situasjon.

Ifølge UiS sine interne undersøkelser, er gratis studier langt fra den viktigst faktoren for å studere i Stavanger, men spørsmålet er heller om kombinasjonen av verdens høyeste levekostnader og studieavgifter er gjennomførbar. Med innføring av studieavgifter vil også rekrutteringsarbeidet for utdanningsinstitusjonene bli langt mer kostnadsdrivende.

Norge har en stolt tradisjon for å være annerledeslandet, og vi har tidligere hatt stor suksess med å gå våre egne veier; skattemodellen av petroleumssektoren og Oljefondet er bare to eksempler på dette. I stedet for å se på innføring av skolepenger i Danmark og Sverige som et argument for å gjøre det samme i Norge, bør vi heller se dette som et fantastisk konkurransefortrinn på markedet om verdens klokeste hoder; vi har pengene, men trenger kompetansen.