– Vi lider av ekstrem teknologioptimisme

Filosof og stipendiat ved Universitetet i Bergen, Simen Andersen Øyen (35), mener naturvitenskapen har fått en altfor sterk stemme i klimadebatten.

Publisert Sist oppdatert
Illustrasjon: Kjetil Tørum

Simen Andersen Øyen er filosof og stipendiat ved Universitetet i Bergen.

– Hva er hovedproblemet med hvordan vi behandler miljøutfordringene i dag?

– For det første har ikke disse spørsmålene noe med utfordringer å gjøre. De er reelle – og i de fleste tilfeller uløselige – problemer. Vi møter disse problemene med ekstrem teknologioptimisme. I stedet for å se alternativer, søker vi til naturvitenskapen for å finne teknologiske løsninger på problemer som har blitt skapt av teknologien selv. Ekstremtilfellet av dette er såkalt geo-engineering, som handler om å motvirke klimaendringene ved å endre klimaet selv, for eksempel ved kunstige vulkanutbrudd. Galskapen er at det er naturen som skal forandres og tilpasses en uholdbar utnyttelse av ressursene, og ikke motsatt.

– Forskere sliter allerede med å overbevise skeptikere, deriblant politikere, om menneskeskapte klimaendringer. Er det ikke da farlig å kritisere naturvitenskapens posisjon i klimadebatten?

– Nei, for naturvitenskapen kan ikke tilby så mye i møte med problemer som til syvende og sist er eksistensielle, politiske og normative. Hvis den naturvitenskapelige og kvantitative tilnærmingen til miljøproblemene får dominere, mister vi grepet om hva dette handler om. Da tenker vi i stedet at det er et spørsmål om teknologi eller forbruk – noe man kan ha et instrumentelt forhold til.

– Hva er det du mener at humaniora og samfunnsvitenskap kan tilby her, som ikke naturvitenskapen kan gi oss?

– Slike perspektiver gir oss antropologisk innsikt som belyser de sosiale og politiske praksisene vi tar for gitt i kulturen vår. De hjelper oss å spørre om vår produksjonsform og sosiale organisering er forenlig med fortsatt eksistens på jorda, heller enn at global oppvarming kan løses med teknologiske grep. Og de kan bidra med ideer til alternative måter å innrette samfunnet på.

– Mange slike spørsmål har vel allerede blitt stilt av akademia. Når det haster så mye som det gjør, er ikke ulike teknologiske grep mer effektive enn at studenter sitter på Humanistisk fakultet og spekulerer på videre antropologisk innsikt?

Vi klarer fint å se for oss verdens undergang, men vi klarer ikke se for oss et alternativ til det samfunnet vi lever i nå.

– Den innsikten vi har i dag, er infisert av en del dogmer om for eksempel rettigheter og markedsfriheter. Noen miljøfilosofer har foreslått at vi må stå på randen av dommedag før vi blir interesserte i å gjøre noe, og dette henger sammen med forestillingsevnene våre. Vi klarer fint å se for oss verdens undergang, men vi klarer ikke se for oss et alternativ til det samfunnet vi lever i nå. Det er ikke engang noe særlig demokratisk alternativ til den liberale modellen. De eneste sivilisasjonskritiske bevegelsene i dag er dessverre de religiøse og høyreekstreme miljøene som lengter tilbake til en fortid som aldri har eksistert. Det får som regel fatale konsekvenser, som vi så med Utøya i 2011.

– I antologien Humanioras fremtid drar du en parallell mellom vitenskapen i dag og kirkens posisjon for noen hundre år siden. Hva er grunnlaget for dette?

– I dag forklarer vitenskapen mye av det religion gjorde tidligere. Såkalte vitenskaper, som for eksempel psykologien, skal fylle det eksistensielle tomrommet – etter at «Gud er død», med Nietzsches ord. De skal hjelpe oss med alt fra å realisere oss selv til å forklare hvorfor kvinner er forskjellige fra menn, med bakgrunn i en evolusjonær historie som går flere tusen år tilbake i tid. Det var dette klovnen Harald Eia forsøkte i programmet Hjernevask. Sånn sett er religionen mer ærlig fordi den åpent baserer seg på tro.

– Fly går jo trygt rundt 10 000 meter over jorda på grunnlag av det vitenskapen ville hevde at er «sant». Er det rimelig å sammenlikne religion og vitenskap på denne måten?

– Selvsagt er noen begreper og forestillinger mer egnede til å løse tekniske problemer, og noen former for organisering til å sikre økonomisk vekst. Her har jo det vestlige systemet vist seg å være mest effektivt. Men å beskrive verden innebærer alltid en bedømmelse av den og vil dermed være forbundet med spørsmålet om makt og interesser. Kulturelt sett har teknologien og økonomien like store innslag av symbolske og psykologiske forhold som et hvilket som helst indianersamfunn i Amazonas. Og når det gjelder å prioritere miljøet over vekst, er vår egen vår egen måte å organisere samfunnet på blant de verst tenkelige.

– I den nevnte antologien skriver du også at forståelsen av miljøproblemene er «fiksert i individualiserende termer». Hva er problemet med dette?

– Politikk handler ikke lenger om sosiale og strukturelle problemer, som var tilfelle fram til 70-tallet – også Øst-Asia er nå i ferd med å følge etter oss. I stedet er det måtene vi styrer oss selv på som skal forandres. Vi tenker for eksempel at vi kan forbruke oss ut av miljøproblemene. I dag er miljøbevegelsen stort sett opptatt av kortreist, økologisk mat. Men når den vestlige, urbane middelklassen skal vise vei for resten av verden, handler dette like mye om sosial status og individets posisjon i kulturen vår, der realiseringen av oss selv går foran alt annet. Individet som kan hevde seg på et marked, er ukrenkelig, og det står også over hensynet til miljøet.

Powered by Labrador CMS