Det grønne nådestøtet

«Miljømafiaen» setter inn sitt siste nådestøt mot Kirkebirkeland og hans to knuste kneskåler. De mener det er kunnskap, og ikke gjennomsiktig retorikk med sikte på kortsiktig økonomisk vinning, som må til for en bærekraftig fremtid.

Med knuste kneskåler sliter naturligvis Kirkebirkeland med å reise seg etter sin tidligere fadese. Faktakunnskapen som han som «realist» etterspør, fortalte vi i forrige innlegg hvor han kunne finne. Kirkebirkeland tviholder likevel på skinnargumentasjonen om «fakta på bordet», men avslører senere at han nok allerede har bestemt seg for at innbyggerne i LOVESE uansett bør få oljeplattformer som rundingsbøyer for fiskebåtene sine.

Kirkebirkeland refererer også til Perspektivmeldingen, tilsynelatende uten å ha lest den.

Derfor vil vi gjerne invitere ham til høytlesning av denne. Som en teaser kan vi avsløre at vi skal lese fra kapittel 1.3: «Vi kan ikke basere bærekraften i offentlige finanser på et håp om høye petroleumspriser og høy avkastning av pensjonsfondet». I kapittel 4 vil vi lese at «Petroleumsressursene er begrenset, og næringen vil derfor etter hvert avta i betydning. En slik nedbygging vil kunne kreve omstillinger i norsk økonomi…» LOVESE er neppe svaret når selv de godkjente realistene fra Finansdepartementet videre skriver at «Når petroleumsnæringen etter hvert bygges ned, må den i noen grad erstattes av annen lønnsom virksomhet på fastlandet.» Kapittel 6 om Bærekraftig utvikling miljø og klimautfordringene blir leselekse, det vil eventuelle barnebarn sette pris på.

Mange av Kirkebirkelands argumentasjonsbrister skyldes ikke bare faktaunderskudd, men også mangelfull forståelse av politikk og økonomi. Han skriver: «Det er heldigvis bedriftene i et kapitalistisk samfunn som skal ta beslutninger om en investering er lønnsom eller ikke.» Det stemmer bare til en viss grad: Gjennom det politiske systemet fastsetter storsamfunnet rammebetingelsene for bedriftene, som de gunstige skattefradragene for oljeleting i Norge, eller som da vi av miljøhensyn innførte CO2-avgift på norsk sokkel. Det økonomisk lønnsomme bestemmes i en viss grad altså av oss, og med tanke på det man kan lese om i kapittel 6 i perspektivmeldinga, er det åpenbart på tide at vi forener det økonomisk lønnsomme med det som er nødvendig for å redde jordens bærekraft.

Det er på tide å snakke seriøst om hva Norge skal leve av etter olja, for forbruket av fossile brensler gå ned i vår levetid. En slik diskusjon må preges av redelighet og kunnskap, ikke gjennomsiktig retorikk med sikte på kortsiktig (og høyst usikker) økonomisk vinning.