Troen på PPU

Ett sted må man miste troen på PPU-monopolet. 30 år burde være mer enn nok, svarer Ole Martin Moen til studentene som forrige uke mente PPU var nødvendig.

Publisert

Dersom en butikk hadde solgt dårlig mat til deg hver dag i 30 år: Ville du ha fortsatt å handle der, igjen og igjen, stadig i troen på at det vil bedre neste gang? [Marte Foldvik, Andreas Mathisen, Viljar Skylstad og Kristin Bjørnstad ville formodentlig det,](1) for selv om Praktisk-pedagogisk utdanning (PPU) har lovet bot og bedring i 30 år – og ingen bedring har skjedd – er de fremdeles sterke i troen på at PPU vil forbedre seg. De sier ikke hvorfor. Men troen, den har de.

Når PPU får offentlig kritikk, pleier instituttet å gjøre noen overfladiske endringer. Sist ble boken «Pedagogikkens hvordan» satt på pensumlisten. Boken gir ingen praktiske råd til lærere, men handler om det teoretiske «hvordan-perspektivet». Tilsvarende ble seminarene i pedagogikk nylig omdøpt til «prakticum», men uten at innholdet ble endret. Da jeg fullførte PPU tidligere i år, inneholdt studiet ingen praktiske råd om hvordan man kan avdekke mobbing, hvordan man effektivt kan forberede undervisning eller hvordan man kan skape arbeidsro i klasserommet. PPU handlet i det hele tatt svært lite om hvordan man blir en god lærer. I stedet handlet PPU om de teoretiske kjepphestene til ymse norske pedagogikkforskere.

Roten til problemet er, slik jeg ser det, at PPU har et monopol. Ved ansettelser i skoleverket er det nemlig lovbestemt at enhver lærer med PPU skal gis forrang foran enhver lærer uten PPU, uavhengig av øvrige kvalifikasjoner. Har du doktorgrad i engelsk, mastergrad i pedagogikk og mye undervisningserfaring? Da kan du ikke få jobb som engelsklærer. Hvorfor? Fordi du mangler PPU og dermed regnes som «ufaglært arbeidskraft».

Monopolsituasjonen gjør at PPU kan være så ustrukturert, virkelighetsfjernt og irrelevant det bare vil. Alle som vil bli lærere, må gjennom det. Derfor foreslo jeg i Universitas 18. september å oppheve PPU-monopolet. Å oppheve PPU-monopolet vil i praksis si å gi rektorer lov til å gi fast ansettelse også til lærere uten PPU. Da kan rektorer ansette lærerne som de, ut fra en helhetsvurdering, mener er best skikket, snarere enn å måtte prioritere alle lærere med PPU foran alle lærere uten. En fjerning av et absolutt krav om PPU vil gi norsk skole verdifull tilflyt av dyktige fagfolk. Men kanskje viktigst av alt: En fjerning av monopolet vil føre til at lærerutdanningene i Norge må skjerpe seg for å tiltrekke seg studenter. For å overleve må lærerutdanningene da klare å si nei til middelmådige norske pedagogikkforskere som gjerne vil ha boken sin på pensum, og i stedet finne pensumslitteratur og forelesere som virkelig kan utdanne lærere.

Ett sted må man miste troen på PPU-monopolet. 30 år burde være mer enn nok.

Ett sted må man miste troen på PPU-monopolet. 30 år burde være mer enn nok.

Powered by Labrador CMS