Trangsynt om Tverrfaglighet
Det er meningsløst å hevde at tverrfaglighet er fremtiden og samtidig kreve at de tverrfaglige programmene legges ned.
[Helge Schwitters skriver i Universitas 18. september at de tverrfaglige programmene er fremtiden og at de samtidig bør legges ned.](1) Forstå det den som kan. Vi er enig i at vi lever i et samfunn som krever løsninger som ikke er å finne i disiplinene, snarere tvert imot. Schwitters har også rett i at organiseringen av de tverrfaglige programmene ved UiO ikke er optimal. Dette grunner i at disse ennå er svært unge og ikke minst i at UiO er et universitet som er organisert etter disipliner.
Schwitters’ kritikk mot programmene i seg selv gir ikke mening. Han hevder at fagsammensetningen er klipp-og-lim-konstruksjoner uten egne tilnærminger. Det er tydelig at han grunnleggende har misforstått poenget med tverrfaglighet. Tverrfaglighet skal ikke ha noen egen tilnærming. Formålet er å benytte seg av flere tilnærminger i samspill for å forstå samfunnet.
Videre sier han at programmene «(…)ikke tilbyr sine studenter et perspektiv som utgjør et alternativ til disiplinstudiet.» Dette er feil. Studenter på de tverrfaglige programmene på SV får gjennom sine innføringsemner et helt unikt perspektiv. Dette perspektivet følger studentene gjennom hele studiet og setter dem i stand til å se forbindelser mellom disipliner. Denne evnen til å se samspill er grunnstammen i de tverrfaglige studieprogrammene. En slik evne setter studentene i stand til å forstå samfunnet på holistisk vis. Dette står i motsetning til disiplinforkjempernes desperate forsøk på å få samfunnet til å innordne seg etter én enkelt disiplin.
Løsningen til Schwitters er like idiotisk som kritikken. Det er meningsløst å hevde at tverrfaglighet er fremtiden og samtidig kreve at de tverrfaglige programmene legges ned. SV-fakultetet burde isteden gjennomgå sine disiplinbaserte bachelorprogrammer og gjøre noe med åpenheten. For å tilføre utdanningen sårt tiltrengt aktualitet bør studentene lære å se på tvers av disiplinenes rammer. Satt på spissen finner vi det underlig at et studium av politikk (statsvitenskap) i sin helhet ser bort ifra kommunikasjon, påvirkning og opinionsdannelse. Derfor bør det, med Schwitters’ logikk, legges ned.