Åpent akademia i terrorens tid
– Å holde åpne kanaler til forskere og akademikere i land med totalitære regimer, er noe av det viktigste vi kan gjøre for å motarbeide disse regimene. Viserektor Knut Fægri svarer på PSTs terrorsjekk
Jeg vil gjerne knytte noen kommentarer til [Universitas’ oppslag «Slår alarm om risikostudenter».](1) Det er sikkert bekvemt for statlige overvåkingsorganer å operere med sekkeklassifikasjoner som skjærer en stor gruppe over én kam. I artikkelen i Universitas er det iranske studenter som får unngjelde. Dette faller dessverre inn i en tendens med unyansert å definere «ut-grupper» (eks. «romfolk», «øst-europeere»). Resultatet kan lett bli at man kaster en del barn ut med vaskevannet, i tilfellet med iranske studenter kan det bli mer barn enn vann.
PST frykter at disse studentene kommer hit for å erverve kunnskap som vil bli brukt i det ondes tjeneste i hjemlandet. Det kan diskuteres hvor reelt dette er. Fra pressen å dømme, virker det som om Iran allerede behersker kjernefysisk teknologi langt utover det studentene vil lære ved UiO. Men istedenfor å polemisere langs disse linjene, ønsker jeg å trekke frem et annet moment.
Å holde åpne kanaler til forskere og akademikere i land med totalitære regimer, er noe av det viktigste vi kan gjøre for å motarbeide disse regimene. Det er viktig her å skjelne mellom støtte til regimets offisielle organer, og støtte til enkeltpersoner og grupper. De intellektuelle er ofte i opposisjon til regimet, fordi totalitære styresett ødelegger for fri forskning og åndsliv, og de er veldig avhengige av støtte utenfra. Norsk akademia har en forhistorie med å holde åpne kanaler til kolleger i så vel Sovjetunionen som til det apartheidstyrte Sør-Afrika. Å holde åpent et normalt akademisk samkvem med forskere og undervisere i Iran vil antakelig gjøre mer for å skyve landet i retning av et bedre styresett enn noe annet norsk akademia kan bidra med.
I tillegg til dette blir, som påpekt av Moghadam, en del av disse studentene utelukket fra studier i hjemlandet på grunn av politisk overbevisning eller kjønn. Å gi disse en utdannelse ved et norsk universitet, under demokratiske forhold, er en investering i en bedre fremtid for Iran. Dette er konsistent med UiOs initiativ «Students at Risk» som tar denne utfordringen på en bred basis.