Illustrasjon: Filipe Fernandez
Illustrasjon: Filipe Fernandez

Er du Lydig?

Sosiolog Gunnar Aakvaag kaster hansken – den lukter generasjonskamp. Statsviter Aksel Braanen Sterri plukker den opp med glede. Dette er en kamp om framtidas historiefortelling og dagens unge.

– I en kronikk i Aftenposten kaller du dagens unge for Generasjon Lydig – hva legger du i dette?

Gunnar Aakvaag: – Hvis du ser på Etterkrigs-Norge i et generasjonsperspektiv, så har hver generasjon hatt et kollektivt generasjonsprosjekt som delvis har stått i opposisjon til det etablerte samfunnet. Gerhardsen-generasjonen bygget velferdsstaten, og så kommer 68-erne som nyter godt av dette og takker sine foreldres generasjon ved å dolke dem i ryggen. Deres prosjekt ble et anti-autoritært prosjekt. Så kommer min generasjon, ironigenerasjonen: Muren falt og vi var «fed up» med idealismen, vårt prosjekt ble å tulle og tøyse med alt. Når jeg nå ser på den neste generasjonen, og jeg har kurset 200-300 studenter i ti år: Dere er oppegående og flinke, men faglig konturløse. Når vi har fått forandringer i mine kurs, så har det vært meg – en frafallen postmoderne ironiker – som har pushet fram forandringer, ikke studentene. Dere er den første generasjonen i etterkrigstiden som ikke tar deres demokratiske plikt på alvor.

– Og det ser du allerede nå? Du skriver at det tok tid før man så det kollektive prosjektet til ironigenerasjonen?

Aakvaag: – Ja, det ser jeg allerede nå. Min generasjon kastet bort våre beste intellektuelle år på å lese obskur fransk teori som kommer til å bli kastet på den intellektuelle historiens vrakhaug. Samtidig, selv om jeg ser det bedre nå i ettertid, så hadde vi en greie! Vi kjempet fram en hverdagsfrihet. Vi hadde Harald Eia, Erlend Loe, Natt og Dag. Ikke noe problem å like både Beatles og Beethoven. Det kan sikkert bli tydeligere i ettertiden hva som er den neste generasjonens greie, men min generasjon hadde en form for generasjonssolidaritet som var tydelig allerede da, og mye tydeligere enn noe Generasjon Lydig har i dag.

Aksel Braanen Sterri: – Jeg mener dette først og fremst er elitefenomener. Jeg tror ikke folk tenkte på at de var en del av en kollektiv bevegelse. Det er så lett å peke på bevegelser i ettertid.

– Går du ikke i samme fella selv, Sterri, når du i din svarkronikk i Aftenposten snur på angrepet fra Aakvaag og kaller vår generasjon for Generasjon Opplysning?

Sterri: – Hvis jeg først skal sette en merkelapp på vår generasjon, har jeg tro på at når vi om 30 år ser tilbake på det som skjer i dag, så kan vi se rasjonalisme, troen på vitenskapen og behovet for å forankre alle meninger i sikker viten. Bare se på noen av de knallskarpe forskningsjournalistene i USA. Vi reagerer på ironigenerasjonen, sannhetsrelativisme og stand-still.

Problemet til Sterri er at dette ikke er et generasjonsprosjekt i det hele tatt.

Gunnar Aakvaag, sosiolog ved UiO

Aakvaag: – Problemet til Sterri er at dette ikke er noe generasjonsprosjekt i det hele tatt. Du har ikke noe gjennomslag i generasjonens væremåte. Jeg håper virkelig på Generasjon Opplysning! Dessverre har Sterri et prosjekt, men ingen generasjon. Det er Sterris prosjekt som er et eliteprosjekt – ikke mitt.

– I kommentarfeltet til kronikken din i Aftenposten skriver en leser: «Da min generasjon studerte utfordret vi 68-erne med postmoderne teori, skriver Aakvaag. Så det var dèt jeg egentlig drev med da jeg drakk øl og hørte på hardrock.» Ikke noe eliteprosjekt? Disse voldsomt generaliserende merkelappene du bruker – har de i det hele tatt noe for seg?

Aakvaag: – Selvfølgelig maler jeg med veldig bred pensel. Men denne personen kan drikke øl og høre på metall – det ville han ikke gjort hvis han tilhørte en tidligere generasjon. Da kunne man ikke kombinere det å være student – det å bli inkorporert i en elitekultur – med å høre på hardrock.

– Denne kommentatoren driver egentlig med postmoderne teori?

Aakvaag: – Han har sikkert ikke lest alle de obskure franske postmodernistene vi leste, men mitt generasjonsprosjekt ligger under der: han kan gjøre sin egen greie, han kan bryte med skillet mellom høy- og lavkultur som kjennetegnet universitetskulturen før. Generasjon Opplysning er derimot et uttrykk for drømmetenkning fra Sterris side.

– Drømmer du, Sterri?

Sterri: – Vi er fortsatt unge. Jeg er enig i at vi er en flink, autoritetstro generasjon. Denne flinkheten kan man forstå på to måter. Enten som et uttrykk for passivitet og intellektuell latskap. Eller som et uttrykk for en forståelse av at sannhet er komplisert, og at å ta vitenskap og kunnskap på alvor krever tid. Samtidig kan man ikke tro at et prosjekt skal gjennomsyre en hel generasjon. Opplysningsideen vil kanskje ikke mobilisere massene, men sakene kan. Et eksempel er miljøsaken, og bak valget av miljø som sak ligger det en tro på det rasjonelle og på opplysning.

Aakvaag: – Selv om du skulle fått gjennomslag for Generasjon Opplysning så er det noe utilfredsstillende ved det. Jeg savner en tydelig samfunnskritikk. Dere må signalisere hva dere er imot. Selv min apolitiske, tøysete generasjon klarte å samle 15 000 mennesker som ropte «Hernes må fjernes» da det var studentboligmangel i 1993. Dagens boligsituasjon er akkurat like ille. Dere gjør ingenting!

Sterri: – Dette kjenner jeg igjen. Man ønsker seg en protestbevegelse. Men en protestbevegelse er i beste fall et middel, for hvor mye gjennomslag fikk man egentlig ved å samle 15 000 på gata? Den nye generasjonen er mye bedre på lobbyarbeid opp mot politikere, opp mot direktoratet på UiO – og vi får kanskje mer gjennomslag.

– Bernt Hagtvet, i likhet med deg Aakvaag, savner intellektuelt engasjement og motivasjon i studentmassen. Han skylder på manglende stimulans fra professorer. Enig?

Aakvaag: – Den kritikken må du nesten rette mot din egen generasjon. Jeg skjønner det egentlig ikke. Det skjer enormt mye spennende innenfor akademia, og det ligger mange nye impulser og venter på dere.

– Så mulighetene er der, men vi tar dem ikke, Sterri?

*Sterri: – Vi har det bra og kan gjøre hva vi vil, men jeg tror mennesker har behov for begrensede valgmuligheter. Når vi har følelsen av at vi kunne valgt annerledes, kan vi bli handlingslammet. Det er ikke et alternativ å begrense mulighetene. Så vår generasjon må finne andre løsninger på dette problemet.

*

Aakvaag: – Jeg tror Sterri har rett i dette, at det eksisterer et slags mulighetstyranni. Friheten er «all over the place«. I tillegg har man sosiale medier – dere kikker hverandre i kortene hele tiden – det blir en gjeninnføring av bygdedyret. Men dette kan jo være deres generasjonsprosjekt? Hvordan håndtere denne friheten og vellykkethetspresset?

– Responsen du har fått, har den vært som forventet, har den vært Lydig?

Aakvaag: – De fleste av de studentene jeg har snakket med har støttet meg. De kjenner seg igjen i problemene, men synes det er fryktelig vanskelig å mobilisere. Jeg liker å leve i et samfunn hvor det skjer noe, hvor det diskuteres og hvor noen kommer med nye utfordringer. Et kollektivt generasjonsprosjekt ville vært viktig for hele samfunnet – vi gamle har godt av det.