Det er ensomt på toppen

Å være studentpolitiker er en ensom jobb. Gjør man noe er det noen som mener man ikke skulle gjort det. Lar man være er det noen som mener det burde vært gjort. Dagen skal helst ha uendelig med timer, og du skal ha energi til å fylle dem alle med studentpolitikk. Du skal være overalt, du skal si de rette tingene. Alltid. Om du er på kontoret kl. 08.00 eller på en bar kl. 02.00. Det går bare i studentpolitikk.

Heldigvis er det noen av oss som går med på å gjøre dette, men etter at jeg selv trakk meg fra vervet som SP-leder har jeg innsett hvor likegyldig resten av verden er til den enorme jobben man legger ned. Fokuset er alltid på hva du ikke har fått til, og straks du forlater kontoret er du glemt. Hvis noen i det hele tatt la merke til at du var der. Det er ensomt på toppen, og det blir ikke lettere når de som skal være støttespillere svikter.

For en studentpolitiker er studentmediene kjempeskumle fordi de ikke lar noe gå imellom for å henge deg ut som person. Da er det helt avgjørende å ha gode kollegaer som støtter deg. Det hadde jeg. Alle er ikke like heldige. Denne uken kunne man lese om Morten Bakke Kristoffersen, som har trukket seg som leder for SP UiO på grunn av sykdom. Universitas spekulerer imidlertid i om avgangen hans har andre årsaker. Nei, forresten, de spekulerer ikke. Etter å ha snakket med to av hans politiske motstandere, som nå kommer til makten, konstaterer de at dette ikke var frivillig fra Kristoffersens side.

Dette er ikke bare dårlig journalistikk, det er dårlig presseskikk. Av artikkelen går det frem at Kristoffersen har blitt presset til å trekke seg av sine politiske motstandere. Gratulerer til dere. Dere har altså gått imot deres eget Studentparlaments vilje og fått ut deres egen leder. Kan dere ikke si dere fornøyde med det? Er det nødvendig å tråkke på dem som ligger nede?

Universitas bør ta selvkritikk for måten de har behandlet denne saken på. Men SP-medlemmene på UiO bør også gå inn i seg selv og tenke seg nøye om. Hvordan får man best gjennomslag for politikken sin? Ved å jobbe målrettet for det arbeidsprogrammet som flertallet har vedtatt, eller ved å kjøre på med sitt eget – koste hva det koste vil? Dere kommer kanskje et stykke ved å tråkke over noen lik, men det er faktisk ikke verdt det. I morgen er dere uansett glemt.