Skyter seg i foten

Storbritannia ble i fjor rystet av drapet på to kvinnelige politikonstabler. De skulle undersøke et tyveri, da det med kaldt blod ble åpnet ild mot dem. Hendelsen brakte liv i den britiske debatten om bevæpning. Politisjefen i det berørte distriktet Manchester, sa like etterpå at de fortsatt ikke ønsket en generell bevæpning.

Ønsket om ikke å være et «maktpoliti» var et av argumentene.

Politihøgskolen (PHS) holdt debatt om temaet for sine studenter på Chateau Neuf 16. mars i år. Der ble ikke partene enige om hvilke hensyn som skal legges til grunn for bevæpning av norsk politi. Debattens utfall vil bli retningsgivende for framtidens politiutdanning.

Adnan Naeem, tillitsvalgt på Grønland politistasjon, malte et stadig mørkere kriminalitetsbilde. Han eksemplifiserte med skytingen på Tøyen i februar og «voldtektsbølgen» høsten 2011.

Blant Naeems kolleger sier 80 prosent ja til en generell bevæpning. I en spørreundersøkelse fra 2011 sa 60 prosent av medlemmene i Politiets Fellesforbund at de ikke ønsket generell bevæpning. Meningene er med andre ord delte.

I dag bæres ikke skytevåpen på hofta, men er nedlåst i kjøretøy. Tilgang får tjenestemennene først etter at distriktets politimester er kontaktet, en prosedyre kalt «fremskutt lagring». Prosedyren har en opplagt svakhet idet uforutsigbare situasjoner oppstår: Et umiddelbart svar med våpen lar seg ikke gjøre.

Grunnleggende i kampen mot lovløshet er at politifolk må ha en opplevelse av at de har midler tilgjengelig for å utføre jobben sin. Men det må også spørres om politiet eller befolkningen blir så mye tryggere med tilgjengelige våpen.

Debattant Tor-Geir Myhrer, professor ved PHS, representerer en motstemme. Han mener at situasjonen ikke er kartlagt, og savner en tallfesting av tilfellene hvor det ville vært hensiktsmessig å ha en generell bevæpning.

Professoren oppfatter det som et gode at politiet ikke er bevæpnet i Norge.

Sammen med Storbritannia, Irland og New Zealand befinner Norge seg i en ytterst smal kategori av land som ikke har bevæpnet politi. Hvis vi gjør en sammenligning med det generelt bevæpnede Sverige og Danmark, vil vi se at det der avfyres skudd i fem-seks ganger så mange tilfeller.

Det kan ikke omtales som et gode.

Tilfeller av vådeskudd er også dokumentert. Den logiske årsakskjeden som følger bæring av våpen, tilsier at våpnene også vil benyttes oftere om de gjøres mer tilgjengelige.

Spørsmålet beror på hvem som trenger en generell bevæpning. Er det for et politi som beskytter publikum, eller for et politi som beskytter seg selv? Om konklusjonen lander på det siste, følger flere negative konsekvenser.

Det er ikke utenkelig at lovbrytere kan gjøre en opptrapping av våpenbruk i møtet med et bevæpnet politi.

Med generell bevæpning vil også trygghetskontrakten i det norske samfunn få en real ripe. Det sendes ut et signal om at samfunnet er farligere enn det faktisk er, med et tillitsbrudd mellom borger og makthaver.

Vi setter kanskje ikke nok pris på hva dette sier om åpenheten i Norge. En behovsutredning for dette bør ikke la seg smitte av populisme.

Vil folk bry seg? Politikonstabler med pistolhylster har i hvert fall en avskrekkende effekt på undertegnede.

På flyplassen i Split i Kroatia følte jeg ingen oppmuntring til å humre med familien om hvor hyggelig turen hadde vært. Jeg passet ikke bare på hva jeg snakket om, men holdt meg gjerne unna, og unngikk all øyekontakt. Tanken på at noen med onde intensjoner kunne rive til seg våpenet, var heller ikke langt unna. Men en pistol på hofta er selvfølgelig ikke en pistol mot hodet. Det bare føles sånn.

Muligheten for et ubevæpnet politi bør verdsettes så lenge det lar seg gjøre.