Doktorgrad i næringslivet

Jeg hadde veldig lyst til å ta en doktorgrad etter fullført masterstudium i Region og regionalisering ved Universitetet i Bergen (UiB). Opplevelsen og friheten jeg fikk ved å gjennomføre et eget lite stykke forskning ga mersmak. Det er ikke slik at det finnes ledige stipendiatstillinger til enhver tid, og det var ingen ved UiB da jeg fullførte. Jeg flyttet hjem til Rogaland og gikk ut i arbeidslivet i et par år. Tanken om å ta en doktorgrad ble ikke glemt, og jeg kom over en ledig stilling som nærings-ph.d.-stipendiat hos Tine SA sitt Forsknings- og utdanningssenter (FoU) i Stavanger. Søknaden ble sendt, stillingen ble min.

Stillingen min er et samarbeid mellom Tine SA og Universitetet i Stavanger (UiS). Det er en forutsetning for denne typen stipendiat at bedriften samarbeider med en gradsgivende institusjon, en nærings-ph.d. blir ikke en realitet uten den forankringen. Videre er det en forutsetning at kandidaten er ansatt hos bedriften, det vil si at dersom du skal ta en nærings-ph.d. blir du også ansatt i den bedriften du tar doktorgrad hos. Ett ben i hver leir, med andre ord.

I likhet med ordinære stipendiatstillinger varierer innholdet etter hva man jobber med, og hvordan løpet er lagt opp er også forskjellig fra stilling til stilling. Selv ble jeg ansatt kun for å jobbe med mitt prosjekt som allerede var ferdig utformet og problematisert av min arbeidsgiver. Andre er gjerne allerede ansatt i bedriften fra før, og har dermed større påvirkningskraft i formuleringen av prosjektbeskrivelsen. Erfaringene med gjennomføringen av en slik doktorgrad blir like forskjellig som gjennomføringen av doktorgrader som tas ved et universitet.

Personlig ser jeg på det å være nærings-ph.d. som en tredelt opplevelse. For det første har jeg min egen, personlige motivasjon til å ta doktorgrad. Det må være et personlig ønske om og motivasjon til å utvide egen faghorisont. Dette er felles for alle doktorgradsstipendiater.

For det andre har jeg bedriftens ønsker og forventninger til mitt arbeid. Når jeg har snakket med andre nærings-ph.d.-er opplever jeg at dette kan variere veldig fra prosjekt til prosjekt. Noen er ansatt i små bedrifter som potensielt kan være avhengig av at prosjektet blir vellykket for at bedriften i seg selv skal overleve. Andre, som meg, er ansatt i større bedrifter med en større forskningssatsning.

Den tredje og siste faktoren som virker inn, er forholdet til det universitetet eller høyskolen man er tilknyttet. Det varierer hvor mye doktorgradsstipendiatene blir inkludert i det faglige miljøet, og det krever naturligvis en viss grad av egeninnsats. Alle nærings-ph.d.-er skal tilbringe minst ett år på den gradsgivende institusjonen. Dette bidrar til at både nærings-ph.d.-en og bedriften får et nærere forhold til universitetet og fagmiljøet der.

Oppi alt dette blir min oppgave som nærings-ph.d. noe mer enn å «bare» ta en doktorgrad. Det handler også om å bidra til å bygge eller styrke relasjonen mellom bedriften og den gradsgivende institusjonen. Jeg skal også fullføre et prosjekt som har en viss verdi for bedriften, enten økonomisk eller på annen måte. Dette har selvsagt også verdi for meg som person; jeg oppnår en høyere utdannelse og får til slutt en ph.d.-tittel som gir meg muligheter karrieremessig. I tillegg til å måtte fylle disse rollene har jeg også en bredere form for støtte rundt prosjektet mitt. I tillegg til at jeg har en veileder på UiS og en veileder i bedriften, opplever jeg at kollegaer er interessert i hvordan det går med prosjektet mitt. Det bidrar også til å holde motivasjonen oppe når man er i en slik arbeidskrevende prosess som en doktorgrad tross alt er.

Jeg møter selvsagt utfordringer som nærings-ph.d., slik det alltid er tilfelle for doktorgradsprosjekter, men det å ta en doktorgrad er i seg selv verdt det. Jeg får muligheten til å grave meg dypt ned i et emne som jeg interesserer meg for. I tillegg, for meg, som er en nysgjerrig person, er forskning rett og slett gøy. Det er gøy å endelig ikke bare stille spørsmålene, men også finne svaret.

Innlegget ble først publisert på Masterbloggen (www.masterbloggen.no). Teksten er noe forkortet.