Feministfitter

Publisert

Tall, statistikk og prosenter. Slik oppsummerer en seierne innenfor likestilling så langt. I år er det hundre år siden stemmerett også til kvinner ble lovfestet. Kvinnekamp i Norge har i lang tid kun handlet om nettopp politikk. Gjesp! Så sykt kjedelig, sier venninnene mine. Jeg er enig, men misforstå meg rett: Lik lønn for likt arbeid, kjønnskvotering og andre politiske beslutninger er viktige. Men lover og regler når bare et stykke på vei. Og vi gjør en tabbe ved å tro at tallene er det eneste som indikerer hvor likestilte vi er.

For hvorfor har Norge, som et av de mest likestilte landene i verden, fortsatt et av de mest kjønnsdelte arbeidsmarkedene i Europa? Hvorfor har vi så få kvinnelige toppledere? Det er ikke rart at kvinner vegrer seg. Fortsatt finnes det andre normer for hvordan kvinner skal oppføre seg. Tabbekvoten er mindre for kvinner, og fortsatt er det mannlige kvaliteter som favoriseres.

For hva er en kvinne: Er det hun du går forbi på gata, eller er det orgasmetrynet til en av tannpirkermodellene til Bik Bok?

Menn og kvinner tillegges ulike egenskaper, men hvem er det som egentlig definerer kjønn? Det er jo selvsagt samfunnet vi vokser opp i.

Og nå: Se for deg en feminist. Hårete, sinna, med en brennende BH i den ene hånda, kanskje stemplet OTTAR i panna? Det er ikke rart om kvinner kvier seg for å kalle seg feminist, dersom det er bildet en får i hodet. Ikke definisjonen av sexy, vil nok noen si – for det er jo tydeligvis noen andre enn feministene selv som har definisjonsmakten. «Jeg er ikke feminist, altså, men jeg synes det er viktig med like rettigheter for menn og kvinner,» sier mange, og innser ikke selv ironien i akkurat det. Feminisme og kampen for likestilling er ikke motsetninger.

Aftenposten publiserte søndag resultatet av en undersøkelse der de hadde spurt leserne hva de anser som de største kvinnekampsakene i 2013. Flesteparten mente lik lønn for likt arbeid, deretter fulgte seksualisert vold mot kvinner – begge kampsaker som har vært en del av kvinnekampbevegelsen så lenge den har eksistert. På en overraskende tredjeplass kom det at likestillingskampen ikke skal gå ut over menns rettigheter. Antakelig foreslått av en mann, og delt av flere menn, skriver Aftenposten.

– Det er mange menn som er aktive på nettet som er sinte på kvinner, sa likestillingsforsker Harriet Bjerrum Nielsen ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo til Aftenposten.

Ja, visst. Jeg har selv følt det på kroppen. For tre uker siden skrev «Bjarte» dette på Facebook-siden min: «kom deg inn i pornobransjen, di sosialisttøs... eneste stedet du har noe å gjøre...» Først ble jeg lei meg. Og så ble jeg sint. Og deretter bestemte jeg meg for å gjøre som flere kvinner har gjort i det siste: jeg delte det på Internett. For vi skal ikke gi etter for bøller som gjemmer seg bak anonyme navn og trusler – det er en kulturell kamp.

Å være feminist vil ikke nødvendigvis si at alle feminister er enige om hvilken retning kvinnekampen skal ta. Feminismen er så vid og så snever på én og samme tid – den omhandler jo ikke bare kvinnekamp, noen ser også på det som en kamp for like rettigheter for homofile og transpersoner. Og kanskje er det derfor den er så vanskelig for både kvinner og menn å la seg fange av: Fordi den er så mye mer enn bare kvinnekamp, og likevel heter feminisme. Jeg kjenner menn som føler seg diskriminert av «feminin», som roper: «Hvorfor kan vi ikke bare kalle det likestilling!». Kanskje har de rett. Kanskje er feminisme en isme med feil navn. Men så lenge det er en kamp fordi et kjønn blir undertrykket av et annet, så lenge det undertrykte kjønnet er kvinnen, ikke bare i Norge, men på verdensbasis, så er det riktig å kalle det feminisme.

Og om det skulle være noen tvil: Vi trenger fortsatt feminisme i Norge. Det er fortsatt noe eller noen som holder kvinner tilbake fra å skape sin egen kjønnsidentitet. Tilbake fra topplederjobber, fra å uttrykke seg offentlig, fra å slippe å skamme seg over sin seksualitet. Den glemte delen av likestillingskampen ligger i kulturen. Så hva slags feminisme er det vi egentlig trenger? Vi trenger rett og slett litt bensin på bålet: Folk som røsker tak i de kulturelle normene. Vi trenger ikke «girl power», vi trenger noen forbanna feministfitter – ikke med brennende BHer, men med mål og brennende engasjement for en mer likestilt kultur – som tør å gå foran og ta definisjonsmakten.

For også blant kvinnekampens største fiender finner vi kvinner selv. Kvinner som tar feilaktig tar definisjonsmakten og hevder at kvinner må bake cupcakes, eller gjøre en «Anna Anka» på kjæresten hver morgen. De forstår ikke at de ikke bare stikker kjepper i hjula for seg selv, men også for oss andre. Det er et paradoks at norske kvinner ikke vil kalle seg feminister i stemmerettighetsåret 2013: Så lenge vi føler forskjellsbehandlingen på kroppen, trenger vi fortsatt feminisme. Tall, statistikk og politikk alene er forbanna kjedelig – og presenterer ikke hele sannheten om vår kultur. Og ja, det kommer fra en sosialisttøs.

Powered by Labrador CMS