For sikkerhets skyld

Nylig la Politiets sikkerhetstjeneste (PST) fram sin trusselvurdering for 2013. PST er bekymret for at iranske studenter som søker norsk visum, kan være ute etter kunnskap som bidrar til utvikling av atomvåpen. Analysesjef Jon Fitje anmodet utdanningsinstitusjonene om å kontrollere iranere før de begynner med studier eller forskning.

Når sikkerhetstjenesten kommer med en så generell bekymring, beveger den seg i et terreng man skal trå svært varsomt i. Utpekelsen er potensielt alvorlig stigmatiserende for den enkelte iranske student. Trusselvurderingen sier at det er snakk om enkelte visumsøkere, men konstruerer like fullt en kategori av «farlige studenter» som påvirker gruppen som helhet. Dessuten er iranske studenter fra før rammet av stigmaet knyttet til «ekstrem islamisme», som PST mener er den største trusselen mot Norge i dag.

Håndteringen av sikkerhetsspørsmål får gjerne automatisk legitimitet; vi antar at aktører som PST «har sine grunner» for det de gjør. Det er tross alt snakk om rikets sikkerhet. Men her bør vi tørre å være mer – ikke mindre – kritiske. Særlig fordi befolkningen har lite innsikt i hva som foregår. Det er ikke slik at sikkerhetskortet trumfer og bunken går ut.

PSTs bekymring er nemlig ikke en tvunget reaksjon på en klar trussel, samme hvor behagelig den tanken er. Bekymringen henger sammen med et visst bilde av iransk identitet. Dette grovkornede bildet tar del i et narrativ der Norge er en del av det rasjonelle, moderne og vestlige som må beskyttes mot det aggressive, radikale og uforutsigbare. Når iranske studenter identifiseres som potensielt farlige, er det både en konsekvens av og en forutsetning for et slikt narrativ. Men fiendebilder er kun fastfrossede om de gjentatt blir presentert som det.

I Universitas forrige uke uttalte PSTs informasjonssjef, Martin Bernsen, at de ikke utsetter iranere for unødvendig mistenkeliggjøring – bekymringen er en konsekvens av at studentene kommer fra et land som ønsker atomvåpen. Men det er ingen automatikk i koblingen av de to: Sammenhengen er dypt politisk og mulig å kritisere. Den krever at iranske atomvåpen forstås på en gitt måte – som en spesiell trussel mot Norge og mot «Vesten». Som noe helt annet enn at for eksempel Pakistan øker sine våpenlagre, eller at Israel ikke har signert ikke-spredningsavtalen. At Norge har «internasjonale forpliktelser» i denne sammenheng, som analysesjef Fitje sa til Dagbladet, er en saksopplysning om et valg man har tatt, heller enn et helhetlig argument.

Dessuten framstår det ikke som at PST har stoppet studenter med et klart ønske om å bidra til utvikling av atomvåpen. Trusselvurderingen sier at det er indikasjoner på at noen iranere kommer til Norge for «bevisst» å tilegne seg kunnskap som er relevant for atomkraft. For det første virker dette i overkant generelt. For det andre er det kunnskap som ikke legitimerer noe som helst før det knyttes til en rekke premisser om hva Iran representerer og hva landets ledere ønsker å gjøre. Intensjoner kan ikke tas for gitt, verken om utvikling av våpen eller hva de skal brukes til. Slike antakelser er spesielt problematiske når de ligger til grunn for beskyttelsen av kollektivet på bekostning av enkeltgrupper.

Poenget er ikke å avvise at det finnes en rekke omfattende farer «der ute», eller at PST arbeider med tanke på rikets sikkerhet. Det er snarere at slike generaliserende utpekelser bidrar til en enda sterkere polarisering mellom «oss» og «dem». I et større perspektiv blir det en del av livsgrunnlaget til truslene man forsøker å beskytte landet mot.

For over to tusen år siden skrev forfatteren Publilius Syrus at den som er på vakt selv når han føler seg trygg, er mest sikker. Det er lett å glemme at det å være på vakt i seg selv kan være en kilde til utrygghet. For både en selv og for «de andre».