Vekstens uutholdelige selvfølgelighet

Da Margaret Thatcher gjennomførte sine nyliberale omveltninger i det britiske samfunnet på 1980-tallet, ble kritikk og skepsis møtt med slagordet «there is no alternative». Denne typen påstått selvfølgelighet er et potent virkemiddel. Når dette virkemiddelet dukker opp i norsk offentlighet med formaninger om hva slags utdanning vi må prioritere, må vi huske at den også er høyst problematisk.

«Du kan ikke utdanne folk til musikk, dans og drama i Norges oljehovedstad når en samlet industri skriker etter arbeidskraft», sa gründer Ståle Kyllingstad til Dagens Næringsliv i begynnelsen av måneden. Tre uker senere fulgte NHO-leder Kristin Skogen Lund opp med en anbefaling om å gi mer studiestøtte til studenter som velger «fagene vi trenger», for å tilfredsstille «arbeidslivets behov». Men det finnes ikke noe gitt og verdinøytralt svar på hva vi trenger. Definisjonene av slike behov er grunnleggende politisk og avhengig av hvilke verdier man legger til grunn.

Før vi spør hvordan arbeidslivets behov best kan dekkes, bør vi derfor diskutere hvordan disse behovene blir definert i første omgang – og hvem som står for definisjonen. Når Kyllingstad sier at vi ikke kan satse på «middelmådig kultur» fordi Norge må være bærekraftig, bruker han et språk som har svarene bygget inn i sine spørsmål, et språk der økonomisk vekst har fått immunitet. Det som egentlig er ideologi, presenteres som «virkelighet».

Hvis vi skifter perspektiv og utfordrer tanken om vekst som en gitt og uproblematisk positiv; hvis vi beveger oss vekk fra et vekstparadigme der samfunnets definitive hovedoppgave er å maksimere økonomisk verdiskapning, ser det hele annerledes ut. Den tyske sosiologen Ulrich Beck hevder at moderniseringsprosessene i Vesten har kommet så langt at de har begynt å overkjøre sitt eget rammeverk. Moderniteten er blitt refleksiv; den hanskes med konsekvensene av sin egen overproduksjon. Minimering av fattigdom blir et mindre problem enn minimering av risiko. Hvis vi tenker over klimaproblemene og finanskrisen, er det vanskelig å avvise Becks poeng.

Om en av våre viktigste oppgaver derfor er å hindre skadevirkningene av et stadig voksende produktivt system, bør det også gjøre noe med hvordan vi ser på utdanning. Da trenger vi studenter som kan tenke kritisk, som kan sette spørsmålstegn ved de premissene som tas for gitt. Som SV-dekan Fanny Duckert sa under torsdagens Frokost med Bernt: Vi trenger studenter som spør hvordan vi får folk til å handle på andre måter enn de gjør i dag. Da er det ikke lenger gitt at «utdanningen arbeidslivet har behov for», er det beste.

Fokuset på vekst og instrumentalitet gjør at de «harde» vitenskapene blir prioritert, de som i større grad kan levere kunnskapsproduksjon for næringslivet – som ingeniørfag. Men kunnskapsproduksjon for samfunnet er også viktig, og der har eksempelvis samfunnsfag og humaniora viktige roller å spille. Da er det selvsagt viktig at akademia ikke blir en sfære som utelukkende kommuniserer med seg selv, men evner å gjøre innsikt relevant og tilgjengelig for et bredere publikum – ikke minst for politikken. Her har mediene en viktig oppgave i formidlingen.

Et blikk mot USA antyder konsekvensene ved at utdanningssektoren orienteres mot markedet. Michael Burawoy ved University of California har forsket lenge på feltet, og han mener at amerikansk høyere utdanning har blitt «kommodifisert» – gjort til en vare for salg på et marked. Studieavgiftene stiger, mens statlig støtte til universitetene kuttes. Inn kommer privat kapital og mål om kortsiktig profitt, som påvirker utdanningsstrukturene. Refleksiv og kritisk tankegang byttes ut med instrumentalitet. Burawoy mener presset er enormt mot å gjøre universitetene om til midler for noen andres mål.

Sammenliknet med USA er Norge selvsagt i en annen posisjon. Allikevel er det grunn til å holde øynene åpne: Også her opplever institusjonene press om å konkurrere om plasser på internasjonale rangeringssystemer – plasser som avhenger av publiseringsrater i store, internasjonale tidsskrifter. Utdanningskvalitet kan ende med å vike for slike mål, eller for rask og strømlinjeformet produksjon av universitetsgrader. UiO-rektor Ole Petter Ottersen har fått gjentatt kritikk for nedprioritering av studiekvalitet, blant annet fra sin motkandidat til høstens rektorvalg. Forrige uke uttalte NOKUTs Jon Haakstad til Universitas at utdanningsinstitusjonene er mer opptatt av å ha mange studieprogrammer enn å ha gode studieprogrammer.

Uansett bør vi rynke på øyenbrynene når BI-rektor Tom Colbjørnsen anmoder om «tiltrekking av faculty» ved hjelp av «branding» av universitetet – en begrepsbruk han låner fra markedsføringens verden. Vi bør også være skeptiske til forslaget om å bytte ut offentlig med privat studiefinansiering, som han kom med under torsdagens Frokost med Bernt. Da kom Elisabeth Hovdhaugen fra Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) med et viktig svar: Hvis vi omgir oss med strukturer som bygger på og kommuniserer instrumentelle hensyn, vil det påvirke måten vi tenker på; det vil avle ny instrumentell tenkning.

Vi skal selvsagt ikke avvise at det kan være problematisk når studenter bruker svært lang tid i utdanning, at de «prøvekjører» studieretninger for å finne det optimale for seg selv. Antallet studenter som fullfører utdanning på normert tid, er lavt. Men dette har også å gjøre med en enorm økning i valgmuligheter, med presset om å forme sin egen livshistorie, med erosjonen av verdigrunnlaget man tar valg på bakgrunn av. Det er langt fra sikkert at vi løser dette ved å effektivisere og rasjonalisere.

Til slutt ender vi i en diskusjon om hvorvidt utdanning skal være et middel mot et mål, eller et mål i seg selv. Vi kan godt ta denne diskusjonen, men vi får aldri noe fruktbart svar om vi i for stor grad ser det gjennom perspektivet til et næringsliv som er orientert mot kontinuerlig vekst.