Praksis på alvor
Forholdet mellom teori og praksis i sykepleierutdanningen er ofte satt under lupen. Nå gjelder det å ta grep som sikrer kvalitet i praksisstudiene og styrker kjernefagene i teori.
Universitas presenterte i siste nummer en sak om manglende praktisk kunnskap og en for stor akademisk vektlegging i sykepleie. Dette er på sett og vis en avsporing av en viktig debatt. Samtidig er det grunn til å si seg enig med flere av dem som ytrer en bekymring. Men det er ikke et spørsmål om at utdanningen er for teoretisk, eller for akademisk.
Bachelorutdanningen i sykepleie er en akademisk gradsutdanning, og slik skal det være. God praksis krever solid teoretisk kunnskap. Samtidig er sykepleierutdanningen den utdanningen innen helsefagene som har størst andel praksisstudier. De utgjør 50 prosent av studiet. Helsetjenesten har alle muligheter til å sørge for at studentene får relevant og god praktisk kunnskap. Vår klare oppfatning er at de mest kritiske faktorer for studentenes kompetanseutvikling er hvor en har praksis, hvem en veiledes av, om målene er klare og om læringssituasjonene er tilstede. Dette er ikke tilstrekkelig kvalitetssikret i dag. Nå kreves både bedre nasjonal styring og samarbeid.
Stortingsmelding 13, Utdanning for velferd. Samspill i praksis, varsler at et reelt kvalitetssikringssystem og en bedre finansiering må etableres. Vi er fornøyd med å ha fått gjennomslag for det. Nå forventer vi at disse ordningene kommer på plass.
Teoriutdanningen må også gjennomgås. Utviklingen i helsetjenesten krever det. Ikke minst er en styrking av den naturvitenskaplige kunnskapen viktig. Det kreves samtidig undervisning som skaper en integrering i sykepleiefaget. Å videreutvikle kunnskapsgrunnlaget, kjernekompetansen og de gode læringsmiljøene må stå sentralt i årene fremover. Utdanningene skal gi kunnskap og kompetanse som bidrar til utvikling av faget bygget på helsetjenestens og pasientenes behov.
Innlegget er noe forkortet.