Pinlig anmeldelse

Det er på høy tid at studentene får evaluere sine læreres pedagogiske innsats gjennom underveisevalueringer og anmeldelser i media, når studentene selv må finne seg i å få karakter av lærerne til eksamen. Men enhver sensor er underlagt skrevne og uskrevne saklighetsregler. Det gjelder også dem som evaluerer forelesernes pedagogiske innsats, eksempelvis Jenny Dahl Bakken når hun anmelder Jens Saugstads forelesning til exphil om Peter Singers bidrag til den etiske diskusjonen om abortspørsmålet. En som gir undervisning i etikk gir relevant informasjon når han påpeker Aristoteles’ høyst kvinnediskriminerende, men ikke mindre innflytelsesrike syn på befruktning. For øvrig bruker Simone de Beauvoir flere sider på å gjennomgå eldre mannlige filosofers fordomsfulle syn på kvinner i en annen av pensumtekstene til exphil. Hvorfor ønsker ikke en kvinnelig anmelder den typen bidrag velkommen i stedet for å henge dem ut til spotte og spe?

Som mangeårig kollega av Jens Saugstad har jeg ofte opplevd å være uenig med ham i faglige diskusjoner, men det har aldri falt Saugstad inn å kritisere undertegnede for høyere alder eller omvendt fra min side å kritisere Saugstad for å være yngre av år og dermed muligvis ha mindre livserfaring. Det vil heller aldri falle meg inn å mistenkeliggjøre Jenny Dahl Bakken fordi hun er adskillig yngre av år, enn si for hennes kjønn.

Bakken skriver i sin anmeldelse: «Sett inn blinkende varsellamper her: En middelaldrende mann som skal synse om hva en annen middelaldrende mann tenkte om abort på 90-tallet». Dette er et ad-hominem-argument som er usaklig når saken ikke er mannen selv, men som her hans formidlingsevne. Det er å ta mannen og ikke ballen, som det heter i fotballspråket. Men anmelder Jenny Dahl Bakken tar både mannen og ballene. Dessuten er Peter Singer (født i 1946) strengt tatt «eldre» og ikke «middelaldrende».

Det er redaksjonens, og i særlig grad redaktørens ansvar å sørge for at en offentlig kritikk i et akademisk organ holder en akademisk akseptabel standard ut i fra gjeldende saklighetsregler, eksempelvis slik de er nedfelt i Arne Næss’ saklighetslære som engang var pensum til exphil. Det gjør ikke Jenny Dahl Bakken i sin anmeldelse, som sauser sammen foreleserens formidlingsevne, tilhørernes preferanser, exphils pensum vedtatt av kollegiet og foreleserens alder og kjønn i en eneste stor lapskaus.

I forrige nummer av Universitas har ansvarlig redaktør beklaget at Universitas «kom i skade for å bringe formuleringer som kan oppfattes som både alders- og kjønnsdiskriminerende». Jeg velger å oppfatte dette som en innrømmelse av usaklig polemikk. Men fremdeles forblir det uklart hva som er konseptet bak denne typen anmeldelser. Bør ikke redaktøren uansett sørge for at Universitas’ sensorer heretter evaluerer det som spalten signaliserer er dens tema – foreleserens evne til å formidle sitt fag på en forståelig og inspirerende måte?