Hva er kvalitet i utdanningen?

Muligens bidrar også manglende kunnskapsoversikt til at enkelte universiteter blir monomane innenfor visse områder, og kun opptatt av det man er god på, skriver Ove Vanebo.

Norsk høyere utdanningspolitikk er i veldig stor grad materialistisk orientert. Fra ungdomspolitikken husker jeg store debatter om stipendøkninger, forskningsstøtte og kritikk av «hvileskjær» i bevilgningene til høyere utdanning. Jeg kan knapt huske at temaet kvalitet var på dagsorden. Kanskje fordi vi vet for lite om emnet?

Det største problemet dersom man skal måle kvalitet, er å finne håndfaste kriterier som kan brukes i arbeidet med å kartlegge dette. Skal man legge til grunn tilfredshet, karakterer, erfaring blant professorene eller mer eller mindre diffuse begreper som «originalitet»? Det kan nevnes at også regjeringen prøver å få til et begrep om kvalitet, bl.a. gjennom forskriften om kvalitet i høyere utdanning. Dessverre er ofte utfallet at man konkluderer med at det ikke er mulig å rangere noe som helst. Dermed blir alt like bra, og man vil ikke mene noe i det hele tatt.

Jeg tror ikke på ett enkelt kvalitetskriterium. Dersom man skal sørge for å lage en hensiktsmessig oversikt over de ulike utdanningsinstitusjonenes fortreffeligheter, må det være et bredt spekter av parametre. Særlig for studenter kan en slik oversikt være hendig, siden man da selv kan vekte hva som er avgjørende for utdanningsvalget. Ofte velger man utdanning nærmest i blinde. Samtidig sitter forskjellige instanser, både offentlige og private aktører, på masse informasjon om frafall, tilfredshet etter studier, jobbrelevans og lignende, uten at det blir systematisert og brukt særlig aktivt av dem som skal inn i høyere utdanningssektoren.

Også for utdanningsinstitusjonene selv vil slike oversikter vil være nyttige. For det første er det alltid bra å få opplysninger om hva man ikke når høyt nok opp innenfor – skal man løse et problem, må man synliggjøre det. For det annet vil en slik systematisering av kunnskap kunne skjerpe debatten om hva man egentlig måler, og sørge for en nyansering dersom et universitet eller en høyskole føler seg urettferdig behandlet. Muligens bidrar også manglende kunnskapsoversikt til at enkelte universiteter blir monomane innenfor visse områder, og kun opptatt av det man er god på. Psykologen Abraham Maslow spissformulerte dette på en god måte ved å si at «hvis det eneste du har er en hammer, ser alt i verden ut som spiker».

For noen uker siden ble et slikt forsøk på å gi en relevant oversikt lansert i form av nettportalen Studiekvalitet.no. Her har flere private aktører gått sammen om å samle på ett sted informasjonen som er tilgjengelig. Nettstedet har helt sikkert svakheter og det finnes neppe en fullgod oversikt over alt man behøver. Likevel er det så vidt meg bekjent det beste tilbudet i dag til unge som sliter med å orientere seg i utdanningslabyrintene. Ett sted må man starte, og så kan utilfredsstillende informasjon forbedres underveis.

Svekket motivasjon når man har kommet på gal linje, kan føre flere ut av utdanningssystemet.

En kan naturligvis stille spørsmål ved om dette er riktig pengebruk. Et annet spørsmål er om vi har råd til å la være. Kostnaden ved å velge feil – og dermed kanskje kaste bort et utdanningsår og offentlig støtte – blir også fort høy. Svekket motivasjon når man har kommet på gal linje, kan føre flere ut av utdanningssystemet.

Til sist er åpenhet også et godt prinsipp. Ikke bare i seg selv, men også fordi det fremmer nysgjerrighet, debatt og nødvendig arbeid for å bli bedre.