Jussen og livet

I Universitas for noen uker siden hadde Emil Flatø et interessant essay om jussen og jusstudiet. Jeg ønsker velkommen en slik oppmerksomhet og benytter anledningen til ytterligere å eksponere den juridiske utdannelsen ved UiO for et bredere publikum enn bare det juridiske fakultetet. Som jeg skrev som programerklæring for min bok Hva er RETT i fjor, bør alle som er interessert i å kontrollere dem som utøver makt i samfunnet interessere seg for måten jurister orienterer seg i forhold til retten på. Jusstudiet er jo i den forbindelse en viktig nøkkel.

Flatø peker på et sprik mellom det han blir fortalt av fakultetets lærere om viktigheten av livserfaring og et humanistisk perspektiv og det han opplever som studiehverdagens harde realiteter: Lange dager på lesesalen over lovbok og juridisk faglitteratur. Hvor er det humanistiske perspektivet i studieplaner og pensumlister? Hvor er Dostojevskij og Shakespeare?

Han har helt rett. Man skal lete lenge etter det rene dannelsesperspektivet i jussutdanningen, i alle fall i dets obligatoriske deler. Et feilgrep, sier Flatø. De som trenger menneskevitenskapene mest, vil velge det sjeldnest, sier han til innvendingen om at det går an å danne seg i forbindelse med studiets valgfrie deler. Også dette har han selvsagt rett i.

«Jusstudiet handler i hovedsak om å lese lov. Bokstavelig», skriver Flatø. Ja. Til tross for tretten års skolegang med de beste resultater, kan de færreste av de som begynner på jussen lese. Lovlesing handler om nærlesing, om å krype over teksten med nesen i bokstavene for å uteske nyansene. Ikke en aktivitet som mange har erfaring med, og heller ikke noe som mange finner særlig inspirerende. De fleste kommer til jussen som Filifjonka, mens juristen er som Hemulen.

Ta for eksempel sameieloven § 9: «Eigedomsskattar, avgifter, trygdekostnader og liknande faste eller naudsynlege utgifter på tingen ber sameigarane seg imellom etter som dei har part til. Det same gjeld andre vanlege utgifter og ytingar så langt alle eigarane kan få etter måten like stort gagn av dei. Kostnader utanom dette vert utlikna på eigarane etter nytta.»

Hva er betingelser for å anvende regelen og hva er virkningene av å anvende den? Vi ser at det er snakk om to forskjellige virkninger: utgiftsdeling etter partsforhold og utgiftsdeling etter nytte. Hva betyr forresten «nytte» – bruk eller utbytte? Hvor mange betingelser må være oppfylt for å anvende regelen, er de kumulative eller alternative, er det betydningsnyanser i ordene som er brukt, isolert eller i sammenheng? Hva slags utgifter ligner på eiendomsskatter, avgifter eller forsikringskostnader? Er det bare de faste utgiftene som må ligne, eller gjelder det også de nødvendige utgiftene? Jeg skal ikke trette leserne med flere spørsmål, men dette er bare starten på de spørsmål som melder seg for en trenet leser ved lesning av denne teksten.

Noen svar, og flere spørsmål melder seg med variasjoner i kontekst som teksten leses i. Teksten ble en gang lagt frem som forslag for Stortinget som vedtok den som lov. En annen kontekst har vi i de økonomiske og sosiale forhold som lovregelen tar sikte på å regulere. En tredje i måten den har vært anvendt på ved domstolene. En fjerde i den konkrete sammenhengen som spørsmålet om å lese teksten oppstår i. Det kan skrives flere avhandlinger bare om spørsmålene som er rommet i de tre periodene som jeg har gjengitt fra sameieloven § 9.

Slike avhandlinger er det forventet at de som går ut av jusstudiet skal kunne skrive, i alle fall i form av utredninger for den institusjonen de måtte arbeide i eller for klienter de måtte betjene. Det tar tid å lære seg å lese hele avhandlinger inn i tre perioder. Alle som begynner på jussen kan lese Dostojevskij i alle fall med et visst utbytte, mens bare et fåtall kan lese en lovtekst.

Jussens epistemologi handler om å se mulighetene for å overbevise i enhver sak, jussen er med andre ord grunnleggende retorisk i sitt vesen. Den trenede juristen må kunne skille det som er sikkert fra det som er usikkert i rettsordenens mangfoldighet av normer, verdier og argumenter. Det krever ikke bare at han eller hun kan lese, men også kunnskap om hvordan andre leser de samme tekstene. I tillegg må juristen vite hvordan man ser og utnytter mulighetene i det usikre. Det krever innsikt i argumentasjonslære og den forståelseshorisonten som beslutningstakere og andre opererer ut fra. Og endelig, og her ligger den største utfordringen, den gode juristen vet hvordan man gjør det sikre usikkert. Det er dette som åpner opp for dynamikk og rettsutvikling. Det krever fantasi og evne til å frigjøre seg fra autoriteter og egen forståelseshorisont. Og det krever en god moral å verne samfunnet mot misbruk både av juridisk autoritet og kreativitet.

Livet lærer bort mangfold. Det gjelder både det levde livet og det oppdiktede livet i litteraturen og andre fortellingsformer. Kollektive fortellinger utgjør en viktig del av forståelseshorisonten som gir troverdighet til antakelser, slutninger og bedømmelser. Å lære andre mennesker å kjenne, deres livshistorier, holdninger og verdensanskuelse, og å forstå de utfordringene som møter dem – i mellommenneskelige forhold og når de står overfor tekniske, sosiale eller økonomiske utfordringer – gir innsikt til bedømmelsen av hva som er opplagt og hva som er usikkert, hva som er nyttig og hva som er unyttig, hva som er rimelig og hva som er urimelig, innsikt som er uvurderlig for den gode rettsanvenderen og juristen.

Leseferdigheter og livsvisdom – begge er nødvendig for å bli en god jurist. Leseferdighetene kan vi lære studentene ved det juridiske fakultetet. Livsvisdommen må studentene selv ta ansvar for. Men vi må lære dem å forstå hvor viktig den er og hvordan de kan skaffe seg den, gjennom å kjenne folk forskjellige fra dem selv eller å leve seg inn i andres historier og fortellinger.