Hjernedødt skvalder

Onsdag 18.april brakte Universitas en reportasje fra STV 1530 «Folkemord og politisk massevold i det 20.århundre». Det er noe av det mest infantile ordgyteri jeg har lest på lenge.

Les anmeldelsen som startet det hele: Sirkus Hagtvet

Tonen i reportasjen vises i følgende karakteristikker: «Sirkus Hagtvet», «ubestridt direktør», «entourage», «svinge seg i manesjen», «funfacts», «folkemordfagets popularitet..koker ned til at temaet rommer så mye absurditet at det ender opp med å bli underholdende», og så klimaks: «Det er vanskelig å unnslippe følelsen av at folkemordets sirkusmanesje er lekegrind for viktigperer».

Man må spørre om journalisten Astrid Karstensen kan tas på alvor.

STV 1530 omhandler emner som reiser de viktigste politiske og moralske spørsmål i det 20. århundres historie – og i samtiden. Det er et krevende kurs. Det er stort kurs. Vi møtes to ganger i uken, forutsetter deltakelse på framvisning av relevant dokumentarfilm med etterfølgende debatt, arrangerer faglig ekskursjon til Berlin med et tettpakket program som omfatter museer og åsteder etter nazismen og DDR-diktaturet, og vi leser fire monografier, som er normalt ved gode universiteter. Ekskursjoner til HL-senteret og Hjemmefrontmuseet supplerer undervisningen.

For å vise alvoret i dette opplegget er vi bevisste i møtet med studentene. Vi arrangerer kollokvier og stiller oss til disposisjon for veiledning når studentene måtte ønske det. Vi forlanger et skriftlig arbeid. Vi inviterer landets fremste spesialister på sine felter, fra Evelyn Lindner, Tore Linné Eriksen og Nils Christie til Arnfinn Moland og Arne Johan Vetlesen. Vi driver ikke med snillisme.

Da journalist Karstensen stakk innom, var prof. Pål Kolstø foreleser. Han er en av landets fremste Russlandskjennere. Han sier til oss at han gjerne kommer til 1530 fordi han der får interessante spørsmål. Kurset er bevisst tverrfaglig; det ligger på grensefeltet mellom statsvitenskap, filosofi og historie med innslag av sosialpsykologi. Pensum endres stadig i lys av nyere forskning. Med ABB foran sine dommere har vi i vår naturlig nok forsøkt å dreie dette kurset inn mot den særlige ondskap som terrorisme er. Kurset er vesentlig drevet på dugnad og har frembrakt egne læremidler (f.eks. «Folkemordenes svarte bok» og T.L. Eriksens bok om massedrapene på Herrero-folket i tysk Sørvest-Afrika i 1904-5).

Alt dette blir for journalist Karstensen underholdning. I sin reportasje går hun i alle journalistfagets feller. Hun estetiserer og raljerer, bader seg i noe hun tror er flink mediedramaturgi og fikse metaforer, tilskriver deltakerne skjulte motiver («viktigperer», «sirkus», «lekegrind»), og hun avslører en grunnleggende frivol attityde som åpenbart skal vise at hun fra sitt høyere kommentarstadie gjennomskuer deltakernes motiver og kompetanse. I klassisk journaliststil går hun aldri inn på substans: hva vi forsøker å få til, emnets alvor, intellektuelt nivå.

Jeg har sjelden lest noe mer useriøst vås.

Man kan lett forestille seg hva Karstensen kan drive det til som fullbefaren boulevard-skribler.

Er UiO tjent med ei slik blekke? Karstensens reportasje bringer opp viktige tema i forholdet norsk offentlighet og UiO. Universitas representerer Oslo-studentenes ansikt utad. Avisen har i lengre tid antatt preg av å være ei tabloidisert blekke. Det er en sak for rektor Ole P. Ottersen og universitetsdirektør Gunn-Elin A. Bjørneboe å diskutere om UiO et tjent med en avis som holder et så lavt journalistisk nivå. Dette innlegget sendes i kopi til dem.

Jeg går ut fra at redaktør Magnus Lysberg vet hva som står i hans avis. Mitt spørsmål til Lysberg er: Mener han at journalist Karstensens reportasje representerer det nivå han mener Universitas bør tilstrebe? Jeg venter et offentlig svar snarest. Inntil det foreligger vil jeg ikke ha noe med avisa å gjøre, verken som intervjuobjekt eller rådgiver, som jeg har vært villig til i alle årene jeg har tjenestegjort ved UiO.

Hagtvet forlanget svar: Les det her

Ideen om å anmelde eller kommentere universitetsundervisningen er god. Ved andre universiteter utgir studentene ofte egne «course critique»-hefter. Vi kan alle bli bedre, og det er åpenbart forbedringspotensiale ved UiO. Men hvis dette skal bli tonen og nivået vil jeg oppfordre alle mine kolleger til boikott av Universitas.