Usolidarisk

I Universitas 15. januar kan vi lese at Filip Hasseleid, medisinstudent ved UiO, tar til orde for forskjellsbehandling av medisinstudentene som tar utdanningen sin ved utenlandske læresteder. Heldigvis har vi i Norge lover og regler mot slik diskriminering, men holdningene som Hasseleid representerer er sjokkerende. ANSA, organisasjonen for norske studenter i utlandet, ser behovet for litt folkeopplysning.

Det er omkring 2 500 norske studenter som tar medisinutdanning i utlandet. Noe under halvparten av alle nyutdannede leger i Norge har sin utdanning fra utlandet. Det sier at hver tredje overlege i Norge i dag har utdanningen sin fra utenlandske læresteder.

Norge har et behov for leger som overgår det antallet norske læresteder er i stand til å utdanne. Norge er derfor avhengig av at mange norske studenter tar utdanningen sin i utlandet. Det skal vi ikke se på som en ufordel. Utenlandsstudentene er dyktige og hardtarbeidende, og har vist ved å reise ut at de ikke er redde for en utfordring. I tillegg til medisinutdanningen tilegner de seg et internasjonalt nettverk, språkkunnskaper og kulturforståelse, som er egenskaper av høy verdi for et stadig mer internasjonalisert og globalisert Norge og norsk helsevesen.

Nordmenn har reist til land som Storbritannia, Tyskland og Danmark for å ta medisinutdanning lenge før det var mulig i Norge. I Polen finnes læresteder som har undervist i medisin siden 1300-tallet, et halvt århundre før Norges første universitet, UiO, åpnet. Det er en utbredt myte i Norge at medisinutdanning i utlandet er underlegen den som tilbys i Norge.

I det siste forslaget fra Helsedirektoratet til omlegging av turnusordningen blir det foreslått at medisinstudentene i Norge skal stille foran utenlandsstudentene i køen. Dette er et uakseptabelt forslag, og ANSA har tro på at politikerne ikke vil gå inn for et forslag som strider mot både norske og europeiske lover mot diskriminering.

Det er bekymringsverdig at noen studenter i Norge synes det er en god idé å diskriminere mot sine fremtidige kollegaer. Dette kan ikke bygge på annet enn kunnskapsløshet og kanskje til og med frykt for at utenlandsstudentene med sin tilleggskompetanse faktisk skal gjøre det bedre enn studenter i Norge i en ansettelsesprosess. Det er klart at man som lege også må ha kunnskap om norske forhold, trygdesystem og lovverk. Nettopp derfor har man i Norge en turnusordning, og snart begynnerstillinger, som skal sikre en god overgang fra studier til yrkesliv og sikre at alle leger har kjennskap til det norske helsevesenet. I tillegg er empati og solidaritet egenskaper som er svært viktige for å bli en dyktig lege. Dette er egenskaper som Filip Hasseleid og andre tydeligvis tar for lett på.