Jakten på et kvalitetsstempel

I forrige nummer av Universitas kom det frem at over 30 prosent av elevene ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) ikke visste at høgskolen har universitetsplaner. Lederen av studentparlamentet, Liv-Kristin Korssjøen etterlyser informasjon fra høgskolestyret og at studentene involveres mer.

Det er ikke så rart.

Det var heller ikke mange studenter som visste at Høgskolen i Oslo og Høgskolen i Akershus skulle slå seg sammen, før fusjonen ble et faktum i 2010. Langt mindre hva dette faktisk kom til å bety for studentene.

Grunnen til dette er ganske enkel: Høgskolestyret vet lite, særlig på et tidlig stadium som dette, og det de vet, er de ekstremt dårlige til å informere om, eller vil helst ikke ut med. Som den forrige rektoren, Sissel Østberg, sa til meg: «Vi kan ikke utrede i det uendelige, da får vi aldri tatt en avgjørelse». Det verste er at hun kan ha et poeng. Hvor mange titalls millioner skal man bruke på eksterne konsulenter for å utrede noe man kanskje aldri kommer til å vedta? Det er en del av dilemmaet. Jeg antar at det meste av informasjonen som kommer ut vil være i form av langdryge dokumenter, med mange lovord og mål, lite problematisering og få praktiske løsninger.

Det er heller ikke så rart.

Avgjørelser som å fusjonere høyskoler, og å gjøre dem om til universiteter, blir aldri gjort på praktisk grunnlag. Det er en ideologi plantet i hodet på høyskoleledelsene av regjeringen, blant annet med grunnlag i det såkalte Stjernø-utvalget. Det handler om frykt for å tape bevilgninger, frykt for å tape status. Store, fusjonerte institusjoner vil være mer markerte når pengene fra det pressede utdanningsbudsjettet skal fordeles.

Men for noen er ikke fusjonerte kolosser nok. Som den nye rektoren ved HiOA, Kari Toverud Jensen, sier 21. august; Universitetsstatus handler om å gi institusjonen et kvalitetsstempel. I løpet av 2000-tallet har ledelser ved alle institusjoner i Norge fått det for seg at navnet «Universitet» er nettopp et slikt kvalitetsstempel.

Selv om HiOA «bare» er en høyskole, har den etter fusjonen over 12 000 elever, og er dermed større enn både Universitetet i Tromsø (9000), Agder (9100), Nordland (5800), Stavanger (8500) og Universitetet for miljø og biovitenskap i Ås (3800). De fire sistnevnte fikk alle universitetsstatus etter 2005, og det er flere andre høgskoler i Norge som har universitetsplaner. Da har HiOA åpenbart behov for å markere seg, særlig siden Høgskolen regionalt sett konkurrerer med både Universitetet i Oslo og UMB.

Det norske lovverket legger opp til at universitetene har større fleksibilitet og selvstyre, blant annet når det gjelder opprettelse av nye studier. Ellers er det ingen reell forskjell fra høyskolene. Sett bort i fra dette kvalitetsstempelet da. Er verden så korket at ordet «universitet» automatisk imponerer langt mer enn «høyskole», både innenlands og utenlands?

Skulle ikke forundre meg om svaret er ja. Det er en del av grunnen til at HM Kong Harald er mer verdt som statussymbol i utlandet for et lite land som Norge, enn både statsministeren eller en eventuell president.

Kravene til et universitet er at det skal tilby NOKUT-godkjent, stabil forskningsaktivitet, en viss mengde mastergrader, og minst tre ulike doktorgrader. HiOAs store styrke er at de har vært eksepsjonelt gode på å få studentene ut i jobb raskest mulig. Dette er et uvurderlig bidrag til et land med stadig flere høyt utdannede som lenge går arbeidsledige eller sliter med å finne relevante jobber. Fusjon, administrasjon av en geografisk spredt institusjon og samtidig mer forskning, krever penger, og stjeler tid fra de ansatte. Den regningen burde staten ta i sin helhet. Det at flere studenter kommer til å studere lengre og ta flere, unødvendige mastergrader, vil også bidra til å øke kostnadene. Disse må kanaliseres fra grunnutdanningene. Uten ekstra midler vil dette selvfølgelig gå ut over bachelorstudentene på HiOA. Men hvis det bare er jakten på selve ordet «universitet» det handler om, kan Kunnskapsdepartementet fint gi Høgskolen dispensasjon fra loven til å kalle seg det. Helt gratis.

Hadia Tajik er i Universitas sin artikkel med rette skeptisk til jakten på universitetsstatus. Men det er opp til Hadia, regjeringen og Arbeiderpartiets stortingsgruppe å endre loven om universiteter og høyskoler, og gi høyskolene garantier om bevilgninger. For denne jakten vil bare fortsette.