Uunngåelig universitet

Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) sikter mot å bli universitet. Er det bra eller dårlig? Studenttingsleder Liv-Kristin Korssjøen ved HiOA og leder av Norsk studentorganisasjon Kim Kantardjiev mener at det er dårlig. De er bekymret for at kvaliteten på utdanningene vil svekkes. Jeg tror det er bra.

Hvorfor? Fordi et universitet er en institusjon for undervisning og forskning, og kvaliteten på profesjonsutdanningene vil styrkes av en tettere kobling til forskning. Det finnes ikke noe alternativ til å styrke vitenskapeliggjøringen av profesjonsutdanningene. Også historien til UiO handler i stor grad om vitenskapeliggjøring av praktiske yrker. Universitetssatsingen har som mål å styrke institusjonen, utdanningene, forskningen og relasjonen til samfunnet. Alternativene er dårlige eller fraværende. Spørsmålet er hva slags universitet HiOA bør bli.

Styrker institusjonen. Satsingen på universitet vil gi studentene nye muligheter for læring, faglig utvikling og karriere, blant annet ved å bygge videre fra bachelor til master- og doktorgrad. Når tilbudene på høyere nivå bygges ut og forskningskompetansen styrkes, vil også kunnskapen om yrkesfeltene, fagkompetansen og kunnskapsgrunnlaget for utdanningene bli mer robust. Et studentmiljø som strekker seg over bachelor og master til doktorgrad kan være faglig berikende for studentene. Master- og doktorgradsstudier krever mer ressurser enn bachelorstudier, men vil også bidra til å utvikle bachelorstudiene.

Utdanningskvalitet. Kvaliteten på bachelorutdanningene er uavhengig av institusjonskategori. Den største utfordringen er å sikre både at utdanningene er forskningsbaserte og yrkesorienterte. Å forbedre kvaliteten på studiene handler også om hvordan studiet legger opp til studentenes eget arbeid og, ikke minst, studentenes egne initiativ til å lære. Studentenes egen innsats er en av de største læringsressursene. Det bestemmes delvis av studieopplettet, men i stor grad også av studentene selv.

Mye er felles. Forskjellen mellom universitetene og høgskolene minsker. Studiestrukturen med bachelor, master- og PhD er den samme ved begge typene institusjoner. Ansettelsesforholdene er de samme. Opptak av studenter er samordnet. De har samme lovverk og samme stillingskategorier. De konkurrerer seg imellom om studentene, forskningsbevilgningene og fagfolkene. Denne utviklingen kommer til å fortsette.

Litt historie. Går vi noen tiår tilbake i tid var studiene ved HiOA ikke del av høyere utdanning. Lærerutdanningene fikk status som pedagogiske høgskoler i 1975. Sykepleierutdanningen lå tidligere ved sykehusene. I 1994 ble høgskolene og universitetene lagt inn under samme lovverk og stillingsstruktur. Kvalitetsreformen (2003) myket opp skillet mellom høgskole og universitet. Høgskolene kunne nå bli universiteter. Stjernøutvalget foreslo i 2008 at høgskoler og universiteter skulle slås sammen til større og mer robuste enheter og omgjøres til universiteter. Høgskolen i Tromsø har fusjonert med universitetet. Høgskolene i Stavanger, Agder og Bodø har blitt universitet ut fra egne betingelser. HiOA vil og må følge etter.

Hva er saken? Navnet universitet betyr lite. Det som er avgjørende er å utvikle HiOA i en retning som tjener utdanningen, forskningen og relasjonen til samfunnet. Utviklingen av høyere grads studier er i gang og vil fortsette. Trykket på det vitenskapelige personalet om å forske og publisere er sterkt og vil øke. Forskning vil få en sterkere plass i utdanningene. Yrkespraksisen blir mer forskningsbasert. Utfordringen er først og fremst å koble og balansere utdanning, forskning og yrkesorientering. Det handler ikke om endring av navn, men langsiktig arbeid med å endre praksis og kunnskapsgrunnlaget for praksis.

Utdanning. Kravet om økt innsats i forskning vil fortsette ut fra en indre logikk der ytre insentiver og indre motivasjon driver det vitenskapelige personalet og institusjonsledelsen. Den største utfordringen blir å holde oppe trykket på å utvikle utdanningene, holde fast ved profesjonsorienteringen av både forskningen og utdanningene, og styrke bachelorutdanningene. Det er der vi som er opptatt av utdanning og utdanningskvalitet må enes, ikke gjenoppta en allerede tapt (eller vunnet) sak om universitetsstatus.