Hva skal vi med utdanning?

Utdannes det for mange studenter ved norske høgskoler og universiteter, og er det lønnsomt for samfunnet? Elin Ørjasæter, Kristin Clemet og flere gikk i forrige ukes Universitas ut og stilte dette spørsmålet. Det er vanskelig å besvare av flere årsaker. En av årsakene er at Ørjasæter og Clemet ikke forteller oss hva slags verdi vi skal måle utdanning i. Dersom svaret er penger, er det vanskelig å være uenige med dem. Fritt valg av høyere utdanning er lite hensiktsmessig hvis målsettingen utelukkende er å maksimere landets bruttonasjonalprodukt. Det er dumt å investere i en student i antikk historie dersom investor ønsker seg rask avkastning. Da er det bedre å sette pengene på en student i eiendomsmegling på BI.

Men kanskje høyere utdanning har noe viktigere å tilføye samfunnet enn monetær verdi? Enkelte studenter erverver seg noe kalt kunnskap. Eksempelvis kan en student i sosialantropologi fortelle oss at den jevne nordmannens forbruksnivå ligger tre ganger høyere enn i 1958, men at man likevel ikke har blitt noe lykkeligere. Biologistudenten kan koble menneskelig press på kloden til det som kanskje er den raskeste masseutryddelsen av arter i planetens historie. Studenten i samfunnsøkonomi på sin side vet at ressursgrunnlaget verdensøkonomien er grunnlagt på – olje – er i ferd med å bli mangelvare, og den som studerer fysikk vet at energi ikke oppstår av intet. Hvis man ser helheten, så lurer man kanskje på om økonomisk vekst er noe vi burde søke i det hele tatt. Men selvfølgelig kan man heller jobbe i kassa på Bunnpris.

Det finnes utvilsomt folk som bare surrer rundt på Blindern og som egentlig skulle ha vært et helt annet sted. Det er også slik at vi studenter kan takle høyere krav fra offentligheten, men da må dette gjenspeiles i et høyere studielån. Å engasjere seg i studiene krever at man har råd til det uten å måtte jobbe deltid. Med dagens studielån og Oslos boligmarked er uansett de fleste av oss allerede ute i arbeidslivet.