Samordna opptap

Når de store spørsmålene om høyere utdanning stilles, er det forbausende hvor lite man snakker om opptaksordningen. De siste ukene har debatten rast her i avisen mellom Ottar Brox, Knut Aarbakke og Inga Bolstad om hvor mange studenter som kan ta høyere utdanning før det går utover studiekvaliteten. All den tid vi nærmest velger studenter på måfå, har det imidlertid lite å si hvor mange av dem vi slipper til.

Opptaksordninger er kanskje det politiske instrumentet med mest direkte innflytelse på sammensetningen av studentmassen. Potensialet for å oppnå utdanningspolitiske mål – sosial mobilitet og mangfoldig representasjon, for eksempel – bør være åpenbart. Men i Norge har man sagt fra seg muligheten til å bruke dem. I Norge har man valgt seg et tall.

Tanken bak den norske ordningen virker ganske Gerhardsensk: Den billigste måten velferdsstaten kan velge ut sine studenter på, er ved å fastslå et enkelt kriterium. Og dette enkle kriteriet – karaktersummen – har det geniale ved seg at det er krystallklart, upersonlig og apolitisk. Det er bare det at det dermed også er enfoldig, lite hensiktsmessig og til tider halvt absurd.

Flinkisen som var mer opptatt av å komme inn på medisinstudiet enn å faktisk studere der, den briljante, men lite pliktoppfyllende fyren som aldri fikk studert fordi det krevde for mye å ta opp idiotmatten, og ikke minst statsviteren som brukte to år av livet sitt på å ta helt irrelevante realfag fordi det gir bonuspoeng. De er alle produkter av et enøyd opptakssystem. Dagens karakteropptak er så verdiblindt at vi ikke engang har muligheten til å nyansere kravene for de ulike utdanningene overhodet – utover et og annet varierende fagkrav, og mannekvota på veterinærhøyskolen. Det er paradoksalt at våre akademiske institusjoner har en så lite kompleks rekrutteringsmetode når arbeidslivet bruker masse tid og ressurser på personlighetstester, hodejakt og intervjuer.

For det poenget som er fullstendig underkommunisert i Norge, er at opptaksordninger i seg selv kan bidra til å skape den forjettede studiekvaliteten. Fordelen med ordninger som den på Oxford, med lange intervjuer hvor det legges sterk vekt på faglig egnethet og interesse for programmet studenten har søkt på, er ikke bare at Oxford får studenter som gjør det bra. De får også studenter som har begynt den lange prosessen med å finne ut hva de vil studere, hvorfor, og hvor godt de egner seg allerede under søknadsprosessen – ikke en eller annen gang etter første eksamen, som ofte er tilfellet her til lands.

Vi bør etterstrebe noe lignende: en gjennomtenkt, variert og proaktiv opptaksordning. Om den gir oss mer motiverte, mer egnede og mer rettferdig behandlede studenter, taper vi ikke engang penger på den i lengden.

Når det er sagt, kan det ikke understrekes nok at en ny ordning må utformes med omhu. Da jeg søkte meg inn på Columbia University, ble jeg stilt spørsmål som «hvilke bøker har du lest i det siste?» (les: hvor mye kulturell kapital har du?); «har noen av dine slektninger gått på Columbia?» (les: har du en stamtavle?) og «hvilken rase (!) er du?» (les: kan du hjelpe oss å få et multikulturelt alibi?). Et simpelt tall er fortsatt å foretrekke framfor skakkjørt elitisme.