En solskinnshistorie

For noen måneder siden gikk jeg velferdsstaten bedende i møte. Jeg hadde noen måneder før det, av grunner jeg ikke skal gå inn på her, måttet forlate Canada, og befant meg plutselig i Oslos vinterkulde med tomme lommer. Når man som norsk statsborger setter kursen tilbake mot Norge, kommer man gjerne velferdsstaten i hug. De må da komme en fattig stakkar til hjelp!, tenkte jeg. Så jeg tok turen ned til nærmeste NAV-kontor, og forklarte at jeg trengte hjelp til å dekke kost og losji for en måned, og at jeg regnet med å få engasjement som vikarlærer innen kort tid. Jeg ble møtt med skepsis, en skepsisens mur, om man vil. De sa rett ut at en oppegående person som meg måtte kunne ordne opp i situasjonen på annet vis. Etter en del om og men fikk jeg likevel innvilget et møte med saksbehandler. Jeg forklarte med all dertil hørende dokumentasjon at jeg var havnet i en uheldig økonomisk situasjon, og at jeg derfor hadde behov for en midlertidig håndsrekning. Saksbehandleren tok meg imot med den samme skepsis jeg hadde møtt et par dager i forveien. Skulle jeg mot formodning få støtte, så ville dette innebære at jeg ville måtte gjennomføre et av kursene NAV tilbyr, eksempelvis jobbsøkerkurs. Jeg forklarte så at dette ikke var nødvendig, da jeg regnet med å få ansettelse innen kort tid (noe som viste seg å bli tilfelle), og at et slikt kurs ville bety mindre tid til å finne arbeid. Hun fortalte meg at dette var obligatorisk. Den påfølgende mandag overfører St. Hanshaugen sosialtjeneste 9 656 kr til min konto. En uke etter blir jeg per post spurt om jeg vil gå på et av NAVs kurs. Med forbehold at pengene ikke må tilbakebetales om jeg svarer nei, svarer jeg nei. Jeg hører aldri fra dem. Leseren hadde nok ikke trodd (hadde det ikke vært for overskriften, som jo berøvet hele lektyren for spenning) at dette skulle bli en solskinnshistorie! Men det ble det altså. Jeg gikk velferdsstaten i møte og møtte en imøtekommende velferdsstat.